Julekalenderlyset som ikke fikk brenne ned før jul

Jeg har kjøpt meg et julekalender lys, men jeg får meg ikke til å tenne det på. Jeg har ikke begynt med julegaver, og har ikke bakt en eneste julekake før jul. Ikke at jeg pleier å bake julekaker i det hele tatt, eller handle julegaver før alle andre for lengst er ferdig og det er ikke sånn at jeg trodde jeg kom til å endre meg på det område. At den hadde kommet, som en slags bonus jeg ikke måtte jobbe for. Det er ergelig egentlig, at ting ikke bare kan komme av seg selv. At jeg ikke bare kan gjøre ting helt av meg selv. Hvorfor fikk jeg ikke et innfall, for eksempel for en uke siden. Situasjonen kunne foregå i Sandvika, Oslo eller Asker.

Reidun går nedover en gate. På hver side av gaten er det butikker, mange butikker. Reidun, går å tenker på et eller annet, det kan godt være noe viktig. Uansett, hva enn Reidun mått tenke akkuratt den dagen, som helts skulle vært for noen uker siden, er likegyldig akkurat nå, iallfall i denne sammenhengen. For i det Reidun går nedover gata, stopper hun opp. Det kan se ut som om hun vokner opp fra en slags transe. Det er lite sansynelig at Reidun faktisk skulle voke fra en transe, i og med at det er lite sansynelig at Reidun i det heletatt skulle falle i en eller anne slags transe. Unasett hva det var Reidun var oppslukt av ble det avløs, muligens brått avsluttet, i det Reidun plutselig begynte å tenke på noe helt annet. Reidun får en unaturlig lyst, nei ikke bare en unaturlig lyst, men en ustyrtelig trang til å gå inn i denne butikken. Inne i butikke får hun noe som kan være det nærmeste en openbaring Reidun har vært en åpenbaring i hele sitt 18 årige liv her på joda. Hun blir nærmest overveldet inne i butikke, hun forstår noe, noe hun aldri trodde hun skulle forstå. For langs hyllen i denne bytikke sitter det Julepresanger. Rader på rader med jule presanger. Reidun stikker hånden ned i lomma, og der ja, der finner hun penger. Penger nok til å kjøpe presanger til mamma, pappa, tanter, unkler, kusiner, fettere og venner. Reidun føler det vi allerede nå vet. Hun vil først om et par dager oppdage det vil allered vet, hun er blitt utsatt for at av julens mirakler. Reidun går fra hylle til hylle, plukker ned presanger frå hyllene. Hun betaler med pengen som bare var i lomma hennes. Forudret går hun ut av butikken og tilbake til bussholdeplassen. Uten å ha studet en eneste tabbel eller brydd seg med å se på klokka vet Reidun at hun akkurat kommer til å rekke bussen hun må ta for å komme seg hjem. Hun får rett. Hun rekker ikke engang å sette ned posene for å hvile rygg og armer, før bussen svinger inn på holdeplassen. Noen dager sener går Reidun i alle byens gater, men kan ikke finne den lille gaten igjenn. Bla. Bla. Bla. Osv. du vet hva som kommer nå uansett. Reidun møter en eller annen liten nisse, som forteller henne at gaten med butikken ble erstattet av et eller annet senter for flere år siden. Hun blir lett forvirret, for hun husker bestemt at hun gikk inn i butikken. Og hun har helt rett. Gavene ligger trygt plasert under juletreet når hun kommer hjem. Da forstår hun endelig, hun er blitt utsatt for en av julens mange mirakler.


Jeg må bare innse at dette ikke kommer til å hende med meg. Jeg må sansyneligvis bestemme meg på forhånd at jeg skal gå i butkker for å handle presanger. Det er ikke noe problem. Jeg har gjort det på den måte hvert år. Det er likevel noe som er anderledes i år. I år har jeg nemmelig kjøpt et julekalenderlys på Kiwi, men jeg har ikke fått tent det enda.

Jeg har en slags falsk følelse av at jeg endleig er ferdig.

Det har vært synn på meg nå de siste dagene. Jeg hadde fremføring av særemne på mandag og måtte jobbe med særemne i helgen. Dette kom i tilleg skapte behov. Du tror kanskje at man kan file ned på skapte behov, det vil si ting som å lese bøker, se filmer, youtube klipp og hva enn jeg måtte følefor å gjøre i helgene. Da kan du strengt tatt bare holde opp med å tror, for selv om mine behov er skapte og strengt tatt ikke nødvendige, så.... Ok da, der stoppet det opp. Du har rett og jeg har også rett, men det er fortsatt vedig synn på meg. Eller jeg har hatt en del å gjøre, som jeg helst skulle sett at var unødvendige. Jeg har for eksempel hatt skrivedag i dag. Hvem vill ha skrive dag? Du kanskje, men ikke jeg. Nå synes du kanskje at jeg klager for mye, men det er helt sant, det fryktelig synn på meg. Jeg er stiv i skuldren og har littegran vodt i hode, desuten er det kalt og vinter. Uansett, jeg skulle ikke sittet her å klagd hvis det ikke hadde vært for at jeg har fremføring på fredag. Om jehovas vitner. Viste dere at Jave er et annet navn på gud? Det viste ikke jeg. Hadde jeg vist det før hadde det sansyligvis ikke endret noen ting, men det vet jeg ikke noe om. Det er mye jeg ikke vet noe om. For ekseple vet jeg ikke noe om flymotorer, bortsett fra at de går på en spessiel bensin som kaldes flybensin. Jeg burde vist masse om flybensin, men det vet jeg ikke. På en anne side vet mer om kengeruer, selv om det kanskje hadde passet seg å vite mer om flybensin enn om kengeruer. Kanskje jeg skal lese meg opp på flybensin slik at jeg kan skikkelig masse om flybensin en gang i framtida? Det vet jeg ikke om jeg gidder. Det er mye jeg ikke vet om jeg gidder. For eksempel vet jeg ikke om jeg gidder å tenke på tannkrem etterpå, jeg vet ikke en gang om jeg husker at jeg tenkte på tankrem nå nettopp, men det gjorde jeg altså. Jeg tenker på solidox (skrives det sånn?) og jordan bildekk.
Jeg er ferdig med å klage akkurat nå, for nå tenker jeg at jeg skal skrive en liste over hva jeg skal gjøre etterpå, siden jeg allerede beggynte med det igår.

Nå er det kveld?

Nå er det kveld, men hadde det vært sommer nå, kunne jeg gått ned til stranda for å bade. Jeg kunne gått en tur med hunden min også, vist henne vannet. Kanskje hadde hun blit like glad i å svømme som meg? Kaskje kunne hun likt det enda bedre? Det skal man jo ikke være så sikker på, for jeg er veldig glad i å svømme. I allefall i ferskvann, og når det er sommer. Kanskje kan hunden like å svømme enda bedre enn jeg liker å svømme, bare fordi den er en hund, og jeg er et menneske. Hunder lever korter, tenker mindre og nyter mer. Eller, jeg vet ikke, jeg er jo strengt tatt ikke i stand til å vite hvordan hunder har det. Hvordan de føler seg, men jeg velger å la tvilen komme meg til gode denne gangen. Det er jo min blogg og min hund.

Nå skal små barn og Reidun legge seg.

Nå er jeg 18 år

Og akkurat som jeg nesten kom frem til i går, betyr ikke det derre med hvorvidt jeg befant meg i en slags skillelinje mellom 17 og 18, eller om jeg bare var 18 eller bare var 17 så veldig mye for meg akkurat nå. Sånsett er det greit å være 18 år. Nå har jeg fått et nytt perspektiv, en ny dømmekraft, kan man kalde det. Det andre jeg tenkte på derrimot, det med at man er slave av tiden, noe bestemt, noe som går frem, og setter oss, mennesken tilbake, synes jeg fremdeles er viktig. Selv om jeg har blidt en dag eldre. Det kan jo tenkes at det er fordi jeg har blit en dag eldre, at jeg mener at tiden er noe å ta tak i. Tenke over. For tiden går uansett og det er noe vi alle er eninge om. En person for eksempel, ser kanskje ikke en dag eldre ut, og det er han heller ikke, ikke enda, ikke før den dagen var i går. Da er han en dag eldre. Han kan til og med være to dager eldre, uten at vi vil merke så mye, ikke før dagene blir til måneder og måneden blir til år. Det er like vell få som edrer seg volsomt på en dag eller to, men når man setter sammen dagen etterhverandre, så kan man se en endring. En sammenheng. Et system. Også kalt aldrings prosses.

Jeg har hørt at folk sette pris på å bli eldre, helt til de en dag skulle ønske de satte mer pris på at de var yngre. Jeg er nok ikke et untakk. Jeg ser med nostalgi tilbake på den beskymringsløse tiden i barnehagen, men på en annen side, hadde jeg havnet der nå, hadde det kanskje ikke vært like fantastisk. Ikke slik jeg husker den tiden. Jeg tror jeg glorifisere barndommen. Lite, med rødsprenkte kinn og en parkdress som var umulig å bevege seg skikkelig i, men på en annen siden, jeg var aldri våt eller kald (hvis jeg skal stole på hukommelsen da).

Nå er jeg 18 år.

Snart 18. år

Nå begynner jeg å nærme meg 18 år. Da blir jeg myndig. I morgen. Det er ikke så lenge til. Skille. Skille mellom, voksen og barn. Myndig og ikke myndig. Et lite sekund. Eller mindre. For hvor lang tid tar det før visere har bestemt seg for å slå tolv, til den slår tolv. Jeg vet ikke jeg. For viss klokka setter seg langsiktige mål, og allerede begynner å tenke på tolv, når den er 12.01, da har jeg befunnet meg i dette skille ganske mange timer. Mange timer. Det har jeg ikke tenkt på før nå, og det er jo synd egentlig. For her kunne jeg tenkt på om jeg befant meg i en slags sluse. Slusen mellom myndig og ikke myndig. 17 år og 18 år. Jeg kunne ha kommet fram til at det egentlig ikke var så viktig, men det vet jeg ikke om jeg hadde kommet frem til. Det er jo ikke det jeg har tenkt at jeg skulle tenke over. Så da sitter jeg her nå, snart 18 år uvitende om klokka har hatt tolv som mål siden forrige gang den var tolv. Har jeg befunnet meg i en tillstand uten alder? Eller lever klokka i nuet, nyter det hvert sekund den tikker, eller setter den seg mål? Det vet ikke jeg, men kanskje det daler ned en hemmelig visdom ned i meg, sånn når klokka runder tolv? Kanskje jeg da finner ut at det ikke var så veldig viktig like vell?

Se hva jeg fant, en klokke med diktatorer på. Kanskje der er slik det er å være klokke. Opp og stå sier den til menneskene. Legg deg! Den er jo menneskene og dyrenes sjef, altså ikke klokka da, det er bare menneskene sin sjef, men tiden? Tenk så mye kunne vert anderledes, minuttene, ja brøkdeler av et sekund, kan bety alt, eller det behøver ikke bety noen ting. Det ville utviklet seg i samme rettning, uansett.

Hva er håpet?

Hva er håpet som du smykker
med all verdens vakre ord -
hvis du ikke med din gjerning
også viser at du tror?

Hva er all din frihetslengsel
om du aldri tør slå til?
Hva er skjønne, fromme ønsker
mot den harde trass: Jeg vil!

Hva er marsjen gjennom gata
under røde faners prakt -
om du ikke alt i morgen
bak ditt krav kan sette makt?

Hva er håpet? Hva er drømmen?
Hva er lengeslen mot vårt mål
om hver vilje ikke spennes
som en klinges blanke stål...

Arne Paasche Aasen

Selvrealisering

Et nytt liv

Jeg har tenkt en stund nå, og jeg lurer på om jeg skal begyne å male igjen. Ikke det at jeg har sluttet å male, men jeg malte et bilde i sommerferien, mange før sommerferien, men ingen, absolutt ingen bilder har jeg mat etter sommerferien. Jeg tror jeg skal sette meg et mål. Det målet skal være, foreløpig, å male to bilder i måneden.

Jeg skal begynne å legge ut bilder jeg har malt. Jeg skal prøve å selge dem. Tegninger også kanskje. Vi får se hva jeg gjør. Jeg er ikke akkurat en mester til å gjennomføre det jeg har bestemt meg for, men jeg skal forsøke, å bestemme meg for å gjøre det. Da skal jeg få gjort det.

Norsk time pause

Hein ser hva jeg skriver. Det er litt kleint, du vet det Hein? Nå ler Hein. Jeg kommer til å legge ut denne på bloggen min Hein, men du trenger ikke være redd, fordi jeg har ingen som leser her uansett. Nå ler Hein enda mere. Hein har svat genser, med turkis mønster, eller turkis genser med svart mønster. Noen spiller en spilsang. Nå hører vi på kåseri.

En liten fugl

Eller rettere sagt, for ti minutter siden da jeg skulle åpne vinduet mitt, satt det en fugl der. Den satt der så kort, at den umulig kan vite at den fra og med akkurat nå heter Jesper. Jesper og de andre fuglevennene hans, fløy bort fra vinduet mitt i det jeg skulle åpne det for dem, og jeg måtte en gang for alle innse at jeg ikke er en troverdig Askepott.

Ellers har jeg et umåtelig stygt dynetrekk, alt for mye å gjøre og altfor lite tid til å dyrke meg selv (dyrke meg selv = gjøre hva jeg vill, som: skrive på bloggen, være i stallen, men ikke for lenge. Kjøre slik at jeg kan bli mer selvstendig og snart få lappen, tenke ut hva jeg ønsker meg til min 18 års dag). Uff av meg, nå ble jeg kvalmt navlebeskuende, men det henger antagelig igjen fra sommeren. Hvor tanke om at jeg i tillegg til de 7 timen jeg sover, skulle bruke minst 10 timer på meg selv regjerte. Men det er tross alt søndag, jeg skal i møte i sosialistisk Ungdom (som ikke har forstått dette med å holde hviledagen hellig, vi har tross alt fortsatt kristendom som statsreligion og noen fordeler må man jo kunne dra av det i hvertfall.) Sener skal jeg feire bursdagen til Tanta og fetteren min.

Hvor hellig er din hvile dag?

Jeg ønsker og avslutte meg et oppsummerende dikt, fordi jeg synes lyrikk er undervurdert, noe av det beste som har vært skrevet har vært lyrikk eller hatt lyriske trekk. Ta for eksempel Bjørneboe og ungdomens råskap, det er ingen som husker hva stykke som diktet sto i het, men vi (jeg) husker diktet.

En sein høst morgen
midt mellom juni og April
Nei
Nå fjaser jeg
Det var midten av oktober
Min måned sans sover
For der ute
rett utenfor min vesle rute
satt en liten fugl
Den banket på

Og jeg tenkte hva nå?
Den vill inn!
Nei
For jeg åpner
Fuglen banket ikke på
Min sans var rimelig grå
For der ute
rett utenfor min vesle rute
Satt det ingen fugl
Den hadde reist

Og jeg tenkte at nå
Kanskje banker den igjen på?
Men min sans var klar, ikke blå
For aldri mer der ute
rett utenfor min vesle rute
Satt den lille fugl
Den var vekk

Pippi og Pippi

Hei på deg.
I dag har jeg sett litt rundt på internettet igjen. Jeg lette etter, og jeg fant bilder og youtube klipp fra et idol jeg hadde da jeg var seks, sy, åtte. Pippilotta Viktualia Rullgardina Chrysmynta Efraimsdatter Langstrømpe. Verdens sterkete jente, som ikke er redd for noe, eller noe er hun redd for, hun er litt engstelig for å bli voksen. Derfor tar hun en pille og håper at hun ikke blir voksen.



Jeg har en lignende redsel som Pippi har. Tenk om jeg blir en personen jeg ikke liker. For jeg vill heller ikke bli voksen, hvis det å være voksen innebærer å bli en jeg ikke hadde likt, hvis jeg hadde møtt den sener meg. "Fine, lille krumelur, hjelp meg så jeg ei blir stur."

Men den egentlige grunnen til at jeg søkte på Pippi, var fordi valpen min heter Pippi.

Feminisme igjenn.

Jeg hadde tenkt til å skrive et langt innleg om hvor lei jeg var av å skrive om kvinners kamp for rettigheter, men jeg gadd ikke. Jeg har jo skrevet et innlegg om feminisme tidliger, som er langt bedre. Les det du.

Apropo feminister, les om Gina Krog.

Nå skal jeg forbrede meg til fagsamtale om Kjønnsroller og familien i Et dukkehjem, faderen og en sakprosatekst av Gina Krog. Jeg skal si til meg selv at jeg det er det jeg synes er det mest interresante jeg kunne funnet på og at hvis jeg kunne velge selv, var det akkurat det jeg ville snakket om hele tiden. Jeg skal si til meg selv at egentlig burde alt jeg leser og skriver, egentlig handle om dette. Jeg vill ikke snakke om hvor vidt himmelen er lysegul. Og apropo feminnisme det er feministisk selvforsvarskurs på fredag. Feministisk selvforsvarskurs faktisk.

Hva mener du om kjønsroller? (det er det jeg aller helst vil vite akkurat nå)

Synkronsvømming

Synkronsvømming er en idrettsgren, hvor utøverne skal svømme unisont, bla, bla bla. Nei du, jeg kan ingen ting om synkronsvømming. Litt leit egentlig. For jeg skulle ønske jeg hadde en glødende interesse for synkronsvømming. Jeg ønsker meg en sterk lyst til å følle med på denne fantastiske sporten, tegne synkronsvømmere, henge opp synkronsvømme plakater på veggene og synge synkronsvømmesanger, men det har jeg ikke. Tastaturet mit har en rar knitrelyd når jeg trykker på k. Merkelig, nå er den borte..... Og der ja, nå kom den tilbake. Den kommer på n og m også faktisk, kanskje tasta ture er slitent og trenger å sove litt?

I take på skolebibloteket henger det kanarifugler av tre!

Det jeg ønsker meg aller mest nå er de kanarifuglene, eller er det pappegøyer?
En gang lagde jeg pappegøye tapet, den het ikke noe so helst tror jeg. Jeg husker ikke hvilken farge den fikk til slutt en gang.


Sukker
Hvorfor skal folk på død og liv alltid lage hjerter?

Jeg slapp å google min egen blogg, så flink er jeg.

Hei folkens.

Jeg føler meg konstant når klokka nermer seg 18.00. Jeg sitter egentlig å skriver på en nynorsk adaptasjonsanalys, men den ser hverken ut til å bli serlig nynorsk eller analytisk. Jeg vill heller skrive essey om hvorfor himmelen er blå, men det kommer jeg nok aldri til å gjøre uansett, men hvis jeg noen sinne gjør det, skal jeg siter en tøff forfatter, det lover jeg deg. Nå får dere bare nøye dere med et lite, men usansynlelig bra dikt om hvorfor himmelen er blå.

Himmele er blå nå med hvite og grå skyer på
Noen sier de har reist langt, hlet fra fabrikkenes byer
Men jeg vet bedre

Det er noen som har tatt en stor sigarett
Du ser det hele ganske lett
En gigantis røykering, faktisk

For bak denne askeskyen
vill himmelen alltid blå
og bak der igjenn fylles den av sprakende flammer


Det irritere meg grenseløst at det står FEIL over tittel og under nytt innlegg hele tiden.

Hjemmelekse til mandag er: Hvor stor er verdens største sky?

Er det blogger eller blogspot jeg har?

Denne bloggen er en slags påminnelse om min egen udugelighet. Den beviser at jeg er dårlig til å gjennomføre målene mine. Sånn, nokk om mine feil og mangler, jeg er jo suverent god til å sette meg mål, og det er jo ingen dårlig egenskap.

Ja, ja ( som vi sier det her i transitthallen), nytt år nye muligheter. Det fine med å være elev er at man ikke behøver å se på nyttår, som nyttår. For elever er nemelig terminstart en tid for nyttårs forsett. Det er da du prater med kontaktlæreren og setter deg altfor høye mål, som du ikke nærmer deg å oppnå. Klassikeren er 6 i alle fag. Hm, jeg kan jo få en 6er i norsk, siden jeg fikk 5 i fjord og da jobbet jeg jo hardt, men ikke hardt nok og kuntsfagen burde man få 6 i. Alle vet jo at mål er til for å jobbe mot og derfor skal settes skyhøye. Ellers ka man fokusere på å sette seg realistiske mål, som også til syvende og sist ender med å ikke oppnås.

Jeg er flink, jeg har blitt med i elevrådet. Mer skal man ikke si om elevrådet enn at jeg forstår at systemet i dag, er som det er i dag. Vi fant ut av hvem som satt i komitenene i dag. Ellen og jeg hadde meldt oss inn i de samme komitenene selvfølgelig. De minst poppulære, som rettighet, kantine ogsånt. Det er fint, for da bestemte vi at gruppesjefer er kjedelige greier. Jeg savner voteringer. Voteringer er viktig for å føle at man gjør noe viktig, og at det det voteres over er demokratisk og ikke minst er votere et tøft ord som får meg til å føle meg viktig.

En liten hilsen

Hei jeg har ikke skrevet på en stund. Jeg har prøvd, det er helt sant, men jeg har ikke kommet lengre en halvveis før jeg finner ut at det ikke er vært å vise dere det. Jeg tror ikke at det er fordi jeg nå har fått en følger, men man skal aldri si aldri. Jeg tror heller det er fordi Virrvarrs roteloft er helt geninal. Ja det er nokk rett og slett prestasjons angst. Du vet sikkert at (prestasjons) angst er skumle greier, så nå som jeg er selvdiagnostisert og egentlig føler at jeg er på bedringens vei, skal dere vær rimelig stolte av meg. Jeg sjefen over transitthalle krysser i dag en grense. Fra å føle en (nesten) fulstendig frihet over mine egene timer to måneder, har jeg nå bundet meg fast til det herlige norske skolesystemet for å få mulighet til senere å grave meg enda dypere ned i det norske skolesystemet og til slutt bli en gjeldsslave med skilsmissehund. Jeg gleder meg til fremtiden var det vist en som sa. Jeg tror det var meg.

Hei på dere

Nå har jeg kommet hjem fra en herlig ferie i Spania sammen med en venninne og familien hennes. I morgen drar jeg med min egen familie til Sverige, mitt lille paradis.

Hvor skal du i sommer? Eller har du kanskje allerede vært på ferie?

hvordan kaste det man egentlig ikke vil ha, men vil ha like vel?

Hei
Jeg vet at du sikkert også har hatt dette problemet en gang.
Du står der og da føles det som det vanskeligste i verden. Vanskeligere enn å velge fag til høsten, vanskeligere enn å gjennomføre en eksamen.
Det handler ikke om et valg du før eller siden må ta. Det er et burde dilemma. Kan noe fortelle meg hva som er vanskeligere enn å kaste ting du har en slags historie rundt? Eller kunne ha gitt en historie? Det er ingen beslutting som kommer til å bety noe.

Et lite dikt om oppgaven jeg har gitt meg selv, som ikke har noe betydning for noe som helst.


Den lille kurven står der den har stått i lang tid.
En gang ble den kjøpt inn og den er ganske pen.
Den lille krokken står der også.
Det samler den støv og ser rotete ut.
En liten pike satte den der en gang.
Da betydde den ingen ting.
Nå er det annerledes.
Nå er piken større og husker stunder som hun har sett på krokken.
Krokken er ikke pen. Kurven er ikke stygg.

Hva har jeg gjort?

Jeg har hatt eksamen.
I matte.
I går.
Så kom jeg hjem.
I går.

Leste i en bok.
17. roman av Dag Solstad.
Samtidig som jeg lakket neglene.
Så malte jeg.
I dag.

Med akryl.
I dag.
Nå har jeg maling oppover fingrene.
og neglene.


Jeg har sagt ja til noe jeg strengt tatt ikke kan si nei til, men jeg ville likevel si nei.
Ikke da jeg sa ja, men nå, fordi det er en aksjon i Oslo som jeg heller vil være med på.

Den aksjonen kan jeg altså ikke være med på, men bli med på den du. Den er på Youngstorget i morgen fra 1100 og 1500. Det er mot Israels okkupasjon av palestina og muren som deler landet. De skal byggen en mur, så skal de rive den.

Jeg har et magisk speil

Dette ser kanskje ut som et vanlig speil. Det er det ikke. Det er ikke bare et utrolig pen og praktisk speil, men det er også et magisk speil.





Det er ikke et sånt veldig, veldig fantastisk speil. Jeg kan verke se inn i fremtiden, fortiden, tyde drømmer eller kaste forbannelser med det. Det hadde du vell heller ikke trodd på, men helt ærlig, hvor mange speil kan du åpne, og bare vips så ser du verden på en helt ny måte. Ikke bare er alt speilvendt, men også fra flere forskjellige vinkler, på samme tid. Tenk så kult hvis man kunne skaffet seg sånne briller? Jeg skulle vertfall gitt mye for å kunne se verden fra så mange vinkler. Bare en dag. Nissen far, jeg er veldig, veldig snill.

Jeg er strengt tatt lei av mai, jeg vil ha sommer, nå!

Jeg leser til matteprøve nå. Angrer litt på å ha tatt personen bak utsagnet "Hvorfor gjøre noe i dag, når det kan gjøres i morgen " såpas alvorlig som jeg har gjort. Nå kan jeg bare angre meg grønn. Jeg vet jo at stillesitting inne på en stol er lurt, når det er ved et bord og det er matte man leser, men at jeg absolutt må gjøre det en dag sola skinner er bare min feil. Jeg hadde ikke sittet inne nå, mens sola skinner hvis jeg hadde lest litt mer når sola ikke skinte. Så nå sitter jeg her da. Blekt ansikt og legger med blålig skjer, forbanner min skjebne som ustrukturert idiot, mens jeg for alvor vurderer å overbevise en eller annen offiser om at jeg passer perfekt til militæret. Ikke fordi jeg har en spesielt stor trang til å iføre meg grønne klær, krype gjennom søla og bli kommandert av noen som helst til å gjøre noe som helst. Men alt i alt begynner jeg å se selv at slike drastiske tiltak kanskje hadde vært både sunt og nødvendig. Da hadde jeg kanskje skaffet meg et snev av orden og selvdisiplin, noe jeg ikke behøver særlig mengder med selvinnsikt for å finne ut av, sånn helt på egenhånd.

På en annen side blir jeg ikke utsatt for overdreven soling, noe som gir mindre sjanse for hudkreft og sommerferien kommer til å være ekstra-ekstra etterlengtet.

Kom sommerens sol og varme, kom frem bak de mørke skoger. Dine stråler danser så vakkert gjennom tretoppen en stille kveld. Gå aldri, aldri mer ned. Selv om dit skarpe lys er mang en gang har irritert meg, en tidlig morgen, en sen kveld. Selv om jeg har konstant følelse av at klokka aldri er mer en fem på ettermiddagen. Selv om strålene dine reflekteres i min lyse hud og gir den en rødlig farge som svir og alloveraflaska på hylla alltid er tom. Kom. kom! Eller, egentlig kan det bare bli 18. juni.

Jeg magler arbeidslyst og prøver å finne den på google.

Jeg er, som jeg mange ganger har innrømmet lite sugen på å gjøre annet en jeg selv vill. Så nå føler jeg meg egentlig ganske flink. Regna masse, masse fysikk. Det er bare det at når prøven er på Torsdag, blir det liksom litt kort med tid allikevel. Hvertfall når jeg ikke får gjort noe i morgen, Jo vent jeg har jo vent, jeg har jo en midttime. Fint det da. Det føles som om jeg skal igjennom halve pensum på noen timer. Det er jo sant det. Så nå har jeg en pause fra å forbanne fysiske lover, før jeg ønsker at universet har en gud som bare lager alt sammen. Så enkelt hadde de det. Da det ikke fantes atomer, elektroner, tyngdeakselerasjon og nøytronstjerner. Jeg forstår veldig godt hvorfor Paven ikke ville ha all den vitenskapen. Det er jo så mye enklere å skylde på gud. Hvor digg hadde ikke det hvert da, å bare skrive Gud som svar på hvert spørsmål? Er det sånn de svare på KG? Men siden jeg ikke går på KG, men leser fysikk skal jeg avslutte nå før jeg brennes levende dypt inne i kjernen til en nøytronstjerne, mens jeg blir pisket av Newtons lange røde hale og tvinges til å gjenta lovene hans lenge etter at katten i Fanthomas får verdensherredømmet og universet har forsvunnet inn i en liten klump med energi, masse og ting Rød Ødegård aldri vill finne ut av.

Hva sier du?

Jeg, sjefen for transitthallen, er blogger. Jeg skriver på norsk, og er derfor middels opptatt av det norske språket.....!!! Ok da, det var ikke helt sant, men det gjør ingen ting. Jeg har aldri tengt over at en av nyhetsoppleserene i statskanalen har ukonsekvente a-endelser før jeg bladde igjennom Finn-Erik Vinjes blogg. Han skriver hvertfall at Kari Bekken Larsen jobber i NRK og har ukonsekvente a-enedelse og sjukke l-er. Og det er jo greit nokk det. Hun er jo ikke den eneste.

Jeg bytter helt tiden jeg. Sånsett var jeg flinker før. Da bytta jeg ofte ut orden når jeg skreiv med e-endelser i stede for a-endelser. Jeg misunner bergensere,men jeg bruker tre kjønn når jeg snakker. Derfor må man si kua og ikke kuen, og det går fint. Jeg sliter like vell med å si ei ku, ei jente, ei stue, +++. Det er ikke så lett dette med å være konsekvent, for oss vanlig dødelig (eventuelt bare meg), men jeg prøver. Jeg kan jo skylde på arv og miljø, eller Olaf Thon. Det er jo faktisk han som eier "Sjøpesentere". Tror du folk hadde brukt orde "sjøpe" så ofte hvis Olav Thon ikke hadde bygd ut Storsenter. For å slippe maset fra gamlisgenerasjonen har shoppe blitt et populært ord. 1. Det er lettere å si enn kjøpe. 2. Det er kuler en kjøpe. Ulempen med shoppe er at man shopper flere enn en ting og ikke matvarer. Hamstre er fint for matvarer, men da skal det også være mengder. Så enten får vi pugge kj- lyden, eller kanskje kan vi beggynne å kaufen?

Jeg tror heller det er arv og miljø som gjør det. Arv og miljø er liksom så safe. Faren min er fra Oslo Øst. Mora mi var aktiv i SV. Jeg er født og oppvokst i Bærum. Det blir liksom ikke så lett å vite hva man skal si da. Så det behøver jo strengt tatt ikke å være oppkonstruret eller ukonsekvent. Jeg mener at oppkonstruert er mer det språket du ikke egentlig snakker. Jeg er språkforvirra, derfor sier jeg en ku - kua, av og ti.

Finn-Erik Vinje er god i språk. Altfor god. Jeg hadde aldri noen sinne turt å kommenter på denn bloggen i frykt for å skrive ovenfor når jeg jeg egentlig mener overfor.

Tenk at det er 30.mars alt!

Tenketanken

Folkens i tillegg til å male alt for mye og ikke gjøre alt jeg må, jeg tenker litt for tiden.
I stad rota jeg rundt på gamle blogger. Jeg elsker gamle blogger. De er liksom bevis på at det fantes en tid der folk faktisk hadde et liv. De gjorde andre ting enn å test ut, hva det nå er folk tester ut på bloggene sine. Sokker, slips, symaskinnåler og tegnestifter kanskje? Ehh! Ok da. Jeg vet ikke en dritt om hva som skjer i bloggmiljøet. Finnes det er bloggmiljø egentlig? Jeg melder meg gjærne inn i klubben. Hørte noe om et møte en eller annen gang, eller er det bare sosialistiske bestebloggere som meg som tror at det finnes et slags bloggmøte? Men uansett, om du tilfeldigvis skulle vært bloggklubbleder, jeg vill ikke ha noe med deg å gjøre. Jeg liker ikke klubber som jeg ikke er med i. Spesielt ikke bloggklubber. Der kan gå å melde dere inn i Demokraten, så kan dere se hvor kult det er med sånne hemmelige klubber som ingen uansett vill være med i.

Tilbake til det viktigste, meg. Jeg har den siste tiden, for uten å male mange mange bilder, har jeg drevet med den hittil ganske ukjente aktiviteten tenking. Jo, jeg tenkte at.

FOR DEG SOM LIKSOM IKKE LIKER LANGE IDIOTISKE INNLEGG KAN DU STARTE Å LESE HER; FORDI JEG TROR DETTE BLIR LITTE GRANN VIKTIGERE ENN DET ANDRE JEG HAR SKREVET I DETTE INNLEGGET.

Så bra for meg at du synes det er ok at jeg lyver, fordi dette er så langt et slag for sludder og fjas. Dette er heller ikke så viktig, men sammenlignet med det over er dette er viktig som bedre kolektiv traffikt. Så hvis vi skal tro landets politiker et det jeg skriver nå ekstremt viktig og veldig veldig dyrt.

Hvorfor føles det som om klokka er 2, når den er syv over syv. Unasett dere jeg tenkte ikke noe hardere en på feminismens rolle i dag. EEHH. Jeg ser at du forsøker å trykke på den slemme rød x-knappen. Ikke gjør det! Altså, hittil har Reidun, sjefen for transitthallen rukket å tenke på feminismens rolle.

Jeg tror nemlig at jeg ikke direkte sjokkerer omverden ved at jeg kalder meg for feminist, Siv Jensen kaller seg til og med feminist. Nå fikk jeg ikke lyst til å kalde meg for feminist likevel. Radikal-revolusjoner-marxist-feminist, sånn nå er ikke jeg og Siv så like lenger.

Jo altså, feminsmens rolle. Jeg mener som veldig mange andre at det finnes mange feminister som ikke skulle fått så mye oppmerksomhet. Ikke fordi jeg mener de ikke skal få stå for det de mener, men av og til ville det vært bedre om Ottar var litt mindre tydelig. De trekker liksom oppmerksomheten bort fra oss vanlige feminister. Vi som ønsker skikkelig likestilling. Sånn at menn og kvinner har like rettighet og mulighet ikke bare på papiret. Vi som ønsker at spiseforstyrrelser og brystkreftforskning skal bli tatt skikkelig tak i. Man kan godt reise rundt på skoler og holde lange obligatoriske infomøter om spiserforstyrrelser. Dette gjør man med trafikken. Store kampanjer. Hvem dør oftest i trafikken, jo det er gutter. Missforstå meg rett, jeg er veldig glad for "si i fra"- kampanjen, men jeg ville hatt en "du er fantastisk som du er greie også". Litt feministisk selvforsvar er også gull.

Hei og hopp.
Så at bloggen min lå her å bare ønsket seg en lite oppdatering fra meg.
Om du ikke kjenner Reidun, vet du sikkert ikke at hun og jeg er samme person.
Nå vet du det.

Tungt vann

Det er noe som trykker inni meg.
Noe som ikke burde være der inne.
Om jeg slipper det ut
flyr det vegg imellom og eksploderer.
Et fresende pang

Derfor hoder jeg det for meg selv
kapseler det så godt jeg
langt langt inn
bare den som graver dypt vill finne det
hakke

Noen ganger kommer det like frem
som en ball med luft i vann
du trykker og trykker
men den spretter til slutt opp uansett
Da er det bare å forsøke å kaste den unna
slik at ingen ser det komme.

Vi har alle noe fælt som vi ikke klare å holde for oss selv

Jeg har lest litt på gamle innlegg og funnet ut at det kunne vært værre. Det er egentlig ikke veldig gøy å bla tilbake å lese ting du engang var superfornøyd med, eller værtfall fornøyd nok med til å la noen andre få muligheten til å lese det. Av og til er det jo greit, men det er bare de gangene du klare å se hva du tenkte. Noen ganger blir man overrasket over hva man selv har skrevet. At det faktisk er noe du selv har produsert. Andre ganger blir man nesten flau og tenker at dette ikke var så bra som du husket. For noen ukersiden skrev jeg et essey. Jeg skal kanskje poste det her om det er like bra i morgen.

Noen ganger føler jeg meg skikkelig teit og dårlig. Da håper jeg at alle andre ikke er like falske og teite som meg. De dagen håper jeg folk kan like meg selv om jeg er slem. Bare stryke den teite dagen fra minne om meg. Jeg så på paradais Hotell i går. Jeg vet det er teit, men jeg tenkte jeg skulle se hvor teit det var. Det var skjedelig, men det var en setning som var vistom der. Visdommen kom fra Pernille. "Jeg var full, frekk og fæl." og "Sånn er ikke jeg". For har ikke du følt det sånn selv også. Jeg har det. Av og til føles det som om jeg fylles med et skrekkelig monster som bare kan slippe ut om jeg åpner munnen og slipper det ut. Det monsteret er det ikke alltid like lurt at kommer ut. Like vell lengter jeg så mye etter å slippe det fri.

Toget

Jeg rakk akkurat toget i går.
Ikke toge toget,
men kvinnedagen toget.

Brøskiver smaker aller best når de fortæres på Sosialistisk Ungdom sitt kontor.


Jeg setter ikke opp dette til et slags dikt, fordi jeg er spessielt lyrisk, men fordi jeg ikke har så mye å skrive. Hvis du fordeler få ord på flere linjer virker det som om du forsøker å si noe lurt mellom linjen. Jeg liker at det virker som om jeg sier noe lurt.

Gratulerer med dagen.

Som alle mennesker med litt intligens, en kalender forran seg. eller med evnen til å se ut av vinduet i f.eks Oslo rundt kl.6 vil oppdage at det er en spessiel dag i dag.

Ikke bare fordi det henger 5 bannere fordelt rundt i Sandvika, med slagord som: "Jeg kan faktisk være sur uten å ha mensen!" og "Er menn 15% mer vert en kvinner, SU krever likelønn!", men også fordi det er et slags jubileum i dag. På dagen i dag, for 100 årsiden ble den første kvinnekomferansen holdt.

Mye har bedret seg siden den gang og noen vill strekke seg til å si at i dag, har vi formell likestilling. Formel likestilling vil si at lovene er like for begge kjønn. Noen få vil si at formell likestilling holder. De vil si at krever kvinner flere rettigheter nå, blir det kvinnene som tar over dette samfunnet. Noen vil til og med gå så langt som å si at det ikke er noe vits i å feire kvinnedagen. Dette kunne jeg ikke vært mer uening i. Det er flott at vi har det formelle på den rene, men er det likevell riktig at menn skal få 15% mer lønn en kvinner? Er det likestilling at flere kvinner en menn jobber ufrivlillig deltid?

Dette er to retoriske spørsmål som du ente må være mindre begava eller rett og slett vrang, for å kunne svare ja på. Så hvorfor svare vi likevell ja på dette når lønsforhandliger pågår? Og kan noen fortelle meg hvorfor Romøren absolutt måtte hoppe før Sagen? Som de sa på nytt på nytt. Å Hoppe før Sagen skal bli det nye utrykke for drit teit gjort.

Ellers har den første kvinnen fått Oscar for beste regi, prisen har vært delt ut i 82 år. Gratulerer.

Så mens jeg sitter her å grubler på hvordan jeg i alle dager skal få feiret kvinnedagen, siden logistikken er et lite proble, tenkte jeg at jeg skulle gratulere alle damer med denne fantastiske dagen, som jeg sikkert ikke rekker å feiere. Jeg ønsker dere alle en fortreffelig feiring.

En lite eske med drops

Tenk deg at du logger på PC.
Går gjennom det du pleier å gå igjennom.
Roter gjennom de vanlige bloggen,
de du pleier å rote igjennom,

Etter at du har rotet igjennom
Det du pleier ser du noe
Det som møter blikket ditt
Er noe du ikke kan slutte å lese

Først blir du revet med
som å bli en del av det andre
Det snakker til deg

Men etterpå
Når siste ord er fortært
føles det som om du ikke forstod det du trodde du hadde forstått

Alle spørsmålen du likevel ikke fikk svar på
Det evige utropstegne
Etter et tomt
hæ!

Fikk ikke du også nesten litt vondt i magen?

Hvorfor denne spørrende tittel, tenker du, men du puster lettet ut etter en lang, muligens kort dag. Og for alt jeg vet har dagen din alt begynt og du ikke puster lettet, men tvert i mot heiser skulderen enda høyer opp, het opp til øreflippen. Kanskje sitter du nettopp nå og tenker på hvor mange skiturer det er mulig å ta på et år, eller du tenker på hvor mange potetgullflak en nordmann i gjennomsnittet spiser per år. Men nok om deg, jeg. Jeg har brukt min sårt tiltrengte fritid til å suse litt, kanskje ti min, på nettet. Der fant jeg et fantastisk beskrivende bilde.


"Vont i magen " av Birgitte Hegseth. Først så jeg ikke hvor genialt dette bilde var, men om du går inn på side hennes her. Så må du finne bilde å blåser det opp i ful størrelse. Så fikk jeg liksom fortsettende bilder i hode. Du vet offentlig toalett, do kø, danskebåten, såpelukt, små barn som må enda mer. Så en desperat følelse av at verden kommer til å gå under om du for kommet innenfor å gjøre ditt liksom. Fikk ikke du også nesten litt vondt i magen av å se på det?

I dag er det ferie dere!

Hei dere. Jeg har hatt det super fint i stallen i dag. Hesten var så fin. Du vet av og til hender det noe, kanskje ikke noe som er helt fantastisk på den helt fantastiske måten, men du sitter likevel igjen med følelsen av trettisommerfugler og en strand. Den følelsen har jeg hatt i mange timer. Jeg lurer på om det kalles endorfiner? I værtfall, selv om det er vinter og klokka er seks, føles det litt rart å se opp nå. For siden jeg har en så stor sol inni meg, skulle jo himmelen hatt en stor sol. Men her er det bare lys fra husene og alle veiens lyktestolper bak et mørkelilla filter av tåke. Det er rart når jeg ser ned på veien. Den ser ut som en rektangulær sprekk av lys i det lilla. Alle veit jo at det er lyktestolpen rundt som lyser den opp. Når jeg ser opp fra PC og ut på veien, tåka og lysene, ser jeg meg selv i vinduet. Der ser jeg akkurat ut som dama i filmen Blå. (Du vet den der datteren og mannen dør, og elskerinnen til mannen er gravid med hans barn.) Bortsett fra at jeg ikke har mørk kort hår, brune øyne og pannelugg, og at mitt mørke speilbilde i vinduet er lilla og ikke blått, likner vi. Jeg har akuratt det samme type sjæret. Som om jeg satt i et lilla rom, litt gjennomsiktig, nesten som du kan se noe av lysen ute gjennom meg, selv om jeg sitter innefor. Øynene mine reflekter et lys, selv om det ikke er så veldig mye lys ute de kan reflekter.

Jeg blir helt satt ut. Jeg har spurt om dette før, og jeg spørr igjen, hvorfor?

Hva er galt med folk? Hva er det som er i veien med samtlige i denne verden? Hvorfor kan vi ikke bare være litt grei med hverandre? Hvorfor må vi absolutt oppføre oss dårligere enn alle andre dyr på denne jord? Man bruker utrykk som human og menneskelig når vi mener snill, ok og skånsom. Vi sier dyrisk, umenneskelig og inhuman, da mener vi slem, vill eller ond. Hvorfor er det sånn. Ja, jeg er klar over at dyr dreper hverandre, er vollsome mot hverandre, men om vi skal snakke om hvem som er mest primmitive og umenneskelige, da må selv stå øverst på pallen. For har du noen gang sett et dyr gå til krig og da mener jeg type tusenvis av dyr, mot tusenvis av dyr? Er det utbredt blant dyr å for eksempel plage, pine og drepe andre dyr uten grunn? >Finne opp finurlige våpen, slik at de kan utslette hele jorda 1000 ganger på to timer? Nei, dette er ikke slik dyr gjør. Like vell kaller vi oss menneskelige. Vi blir advart av foreldren våre mot å gå på gata om kvelden, ikke fordi det kan komme et dyr å drepe oss, men fordi noen mennesker er ikke veldig snille.

I påsken i fjord ble Lasse på tent på en fest. Tidliger på kvelden hadde en person kaldt Lasse for ikke spessielt hyggelig ting fordi han er homofil. Sener på kvelden satt Lasse å slumret i sofaen. Da er det en som heller etterbarberingsvann over han og tenner på. Lasse blir hjulpet i dursjen, får slukket flammen og kjørt til sykehus. Artikkelen jeg har linket til forteller at moren måtte hent tøyet hans og kjørte med dette til politistasjoner fordi politiet ikke hadde tid! En ting er at noen i det hele tatt kan få seg til å TENNE på et annet menneske. En annen ting er at politiet ikke engang tar saken alvorlig nokk til å starte etterforskningen med det samme.

– Å ikke prioritere en slik sak før etter fire-fem dager fordi det er påske, er for dårlig, sier moren hans Reidun Bockelie.

Saken er nå henlagt. Hvordan kan Politiet, politiet som skal sikre mot hverandre sose bort tiden. Greit at de skal ha ferie, men de kan da gjøre som alle andre gjør det, butikken er jo ikke stengt fordi det er ferie. Folk slutter ikke å være kriminelle bare fordi onkel Rikkart og Pelle tar ferie. Hvordan kan jeg stole på at viktige saker som dette virkelig blir tatt alvorlig av politiet? Jeg tro den eneste måten er å si tydelig i fra, tvingen dem til det. Ikke kom her å fortell meg at vi har for få politifolk.Bildet av Politiet er tatt Onsdag 25. mars 2009, og er hentet fra:
http://www.groruddalen.no/lokale-politifolk-med-paa-kjempedemonstrasjonen.4574084-84746.html

Kilder:
http://tb.no/nyheter/lasse-ble-patent-saken-henlagt-1.2416946

Du hordan går det med de derre derre nyttårsforsettene du?

De flittigste leseren her, inne på www.transitthallen.blogger.no, vet allerede at jeg har skrevet noen nyttårsforsett. Det er sikkert disse man tar frem på slutten av året, går igjennom og finner ut at du har brutt alle sammen. Enten fordi man har glemt dem, eller fordi man fant ut at de ikke var så viktige like vell. Jeg tenkte jeg skulle ta en sjapp evaluering, litt sånn i "vurderingen du får etter mellom sommer og jul, eller jul og sommer alt etter om det har vært snø, eller om det snart blir masse snø. Jeg har skrevet de forsetten jeg allerede har brutt med blått og de jeg ikke har begynt med helt enda med lilla, og de jeg føler jeg er på god, god vei til å klare har jeg merket med rødt, siden den tross alt sikkert kommer til å briljere her.

1. Jeg skal komme tidsnok på skolen.
1. Jeg skal generelt jobbe mer med skolen. grønn bety at saken jobbes iherdig med, bedre enn før, men kan absolutt bli bedre.
3. Jeg skal lese tre tyske bøker før sommeren. Jeg har lånt boka, og det er tross alt noen måneder igjen.
2. Jeg skal spise sunn mat til sunn tid.
4. Jeg skal være mer aktiv i SU. Har vært på så mange møter og dill og styr at min far og søster blir litt irritert gitt.
5. Jeg skal være mer aktiv med hest. Jeg er i stallen hvertfall fem dager i uka.
6. Jeg skal gjøre ferdig ting.
7. Jeg skal slutte å stikke av fra forpliktelser, jeg skal tvert i mot oppsøke dem. Den behøver strengt tatt ikke å være rød, jeg har faktisk ikke vervet meg inn i hæren heller.
8. Blogge mer. Jobber med saken.
9. lese korektur. Jeg prøver å rette opp røde streker, men herre min Che, jeg kan da ikke alle kommaregler.

Nokk et nitrist innlegg er kommet fra den andre siden av tasetrykkeriet, men Che da, det innlegge som kommer sener i dag. Eller linken som blir posta over om noen minutter trenger en litt nitrist oppvarming, fordi det er et trist, leit og sint innlegg, med litte granne håp krydret på toppen som persille. Har du sett den filme om Brian Jones, der hvor Frank Thorogood svar persille når han forteller hva han har krydret maten med?

Jeg veit det, dette er ikke et veldig originalt Tema: Friheten

Jeg har gått lenge å lurt på hva frihet er? Om det har vært seint og tidlig, mørkt eller lyst, har jeg tenkt på hva det ordet betyr. Vi fekter det rundt, vi har hørt det siden vi var små, men når jeg spør, hva er frihet, stopper det opp.

Jeg vet ikke hvem som eier frihet, det er så komplisert med oss mennesker. Der har dyr det rimelig lett. Enten er det i fangenskap, som hunden min eller hestene på stallen. Ellers så løper det fritt rundt i naturen. Det er kanskje derfor mange forbinder frihet med å løpe. Det gjør ikke jeg. Når jeg løper føles det som om jeg hvert øyeblikk skal bli tatt igjen. Hvert øyeblikk river noen meg i hettegensere. Så stopper alt opp et sekund, mens angsten, skuffelsen og den stivnende redselen, blander seg med sinne, tårer og sener en gråtkvalt stemme. Andre stemmer som skriker, bjeffer og sager seg inn i meg. Trenger seg inn gjennom muren jeg febrilsk prøver å sette i stand. Det regner og muren er av pappmaskje og jeg merker at ansiktet blir varmt og rødt, mens muren raskt brytes ned av salt og sårt regn. Følelsen av å ha tapt for ente gang spikres opp på den allerede overfylte tavla med nederlag og ødeleggelse. Krøllete oppslag skrevet med en liten pikes runde håndskrift, halt utviskede, plasert mellom barnetegninger, bilder og nyer post it lapper i et ubegripelig mønster. Trengselen. Smerten og sprengte lunger, hiver etter mer, mer luft, men lungen er allerede fulle. Jeg gisper et desperat sekund, men alt jeg trekker inn er salt og kvelden vann, før jeg trekkes tilbake på land og kan puste fritt igjen. Faren er over. Natten har senket seg over den lille byen. Alle lys skrus av, mens den lille piken fortsetter å lese i mørket, bare en side til. Et bankende hjerte holder en finger på lysbrytere, men akkurat i dette øyeblikket kommer faren til den lille piken inn. Stemmen er sint og skuffet, tordner noe om en dag i morgen, lekser og trøtte unger. Piken, ja for det er nettopp det hun er nå, kniper øynene sakte igjen, mens hun kjenner på sauene som braser inni henne. Mørke, lyse og viltre ulldotter kjemper sammen i en enkel krig. Blå, grønne og gule ballonger svever over den vesle byen, men hva er dette? I den største av alle ballongen sitter det en liten pike. Høyt over byen svever de, raskt tar det fargerike ballongfølge med seg piken, bort, langt langt bort. Piken titter ned på den lille byen sin, bare gatelykten er tent, en og annen bil kjører fort bortover veiene i høy hastighet. Svimmelheten øker, jo høyer og lenger bort ballongen tar henne. Vinden rusker i ballongen og den lille kurven, som er festet fast i enden på det lange tauet svaier i vinde. Nesten som et hoppetau, og jenta må sette seg i kurven. Stiv, kald og uvel. De samme røde og grønne klumpene, sloss om plassen. Hoppetauet stopper, med at en liten pike tråkker på det, nå må hun stå til det ringer. Samtidlig kravler den lille, litt forskremte piken ut av brune flettekurven. Gresse er grønt, varmt og langt, med små marihøner og sommerfugler. Rosa og røde, lilla og gule, blomster dufter om kapp med gresshoppenes varme rytmer til fuglenes melodi. Bak henne skimter hun en vakker og ensom skog, og foran henne en liten svart hytte. Karmene er hvite og i den litt sprukkene trappa i sand og grov sement, sitter en tenåringsjente. I lyset fra morgen sola ser den eldre piken nesten ut som en engel der hun sitter, med et pledd om de lange beina og myser nedover jordet foran henne. Lange gylden strå lyser opp mot de neste svarte trærne, som tegner seg som spisse sagblader, mot det blå, glasaktige og blinkende havet som sola sakte trekker seg opp i fra, etter en lang og romantisk natt på den nordlige nattehimmelen. Varme stråler treffer jenta i gresse og på samme tid, klapper den vesle jenta, med det hamrende hjert boka samme. Ute er de få lyde som tørr krype seg ut i den kjørlige natta klarer, skarper og frisker. Lyder som bare noen timer tidliger gikk i ett med hverandre, buktet seg sammen eller sloss om plassen, går en og en. Som om de er redde for å vekke noen. Den lille piken drar dyna av de rødlakerte tå neilene og presser dem mot det lave vinduet. Et kalt og tåkete lag har lagt seg over det. Piken blir liggende urolig, får ikke hjertet til å slutte å spurte. Hun holder over brystet og spreller med beina, armen kaster hun ut til siden. Dette resulter bare i at hun slår den høyre armen i veggen og hånda dundrer i takt med hjertet. Hun prøver å ligge stille med armen rolig ut til siden. Hun blir liggende å tenke. Ikke en gang sauenen klarer å bryte rekka av ord og følelser som farer igjennom den vesle kroppen, slik at den ikke kan hvile. Hun ligger der lenge å prøver å mane frem den lille blå mannen, som skal drysse englestøv over det lyse hodet, slik at når hun minst venter det, skal falle i en lett sovn.


Og nettopp i denne time. vet vi hva frihet er!
Frihet og ensomhet er samme sak.

Sommer, sol og Olav Thon

Det føles som om det er sommer akkurat nå. Selv om varmeovnen durer og går, kjenner jeg den "indre" varmen, du vet, den du vanlig vis får når du ligger i sola. Det er ikke så mye som skal til for å få meg gla i dag kjenner jeg.

Jeg hadde tenkt å skriv om veien hjem i dag. Dra en skikkelig litterær start, med fuglekvitter, snø som fyker i alle retninger og hunder som løper. Vinden som blåser gjennom de vissende bladen på trærne og den røde nypa på nypebusken, men som kjent er det ikke akkurat sjefen over denne nettadressen den beste til å gjøre det hun hadde bestemt seg for å gjøre.

Jeg har en øm tå. Ømme tær får man ofte av ting som faller på tærne, eventuelt folk som tråkker på dem, eller den mer selvforskylte måten, nemmelig å bruke for trange sko. Man kan jo også være så uheldig å stuke tåa inn i en dørkant, fortauskant, trerot eller noe annet som et sadistisk svin har satt igjen, eventuelt tryllet fra, nå når vi snakker om deler av guds dyrebare skaperværk. Det jeg prøvde å si, før min fantasi som vanlig tokk altfor mye av plassen, slik at innlegen mine blir tunge, lange og kjedelig å lese, var at min fot er øm pga. årsak to. Selvpining i altfor trange sko. Et hvert klokt menneske vet jo at jeg ikke akkurat kan klandre kapitalistiske Olav Thon, fordi jeg ikke gidder å spørre mamma om hun kan bli med meg på storsenter for å betale et par nye sko for meg i en bygningen han eier. Nå har jeg heller aldri påstått at jeg er klok, for som geniene bak låta Hallelujah sier det: "Man måste va en idiot för att kalla sig klok", så Olav Thon, det er din skyld at jeg har vodt i peketåa/slikkepottåa, du veit den ved siden av storetåa. Jeg hadde gym i dag. Jeg har tre skorper på fingrene også, det er ikke like selvfors... unskyld like mye Thon sin feil som den øme tåa.

For de som ikke veit at Olav Thon ser ut som en av de gamle mennen som dukker opp på Norge rundt, du behøver ikke å søke opp navnet hans, den gamle mannen med rød lue er Olav Thon.

I dag skal jeg i stallen og ri på hesten til min mor.

Hyssj!

Fingren som febrilsk renner nedover tastaturet. Hoder tunge som bly, bein lette som fjer. Sprettballer. Et stykk lærer som sitter oppe ved kateter å sier Hysj, hver gang jeg rører på deg eller visker noe til sidemannen og det eneste jeg klarer å tenke på er friminutt. Friminutt, tikk takk. Urolig på stolen. Jeg ser ut av vinduet å det snør som faen. Med en gang jeg tittet ut så det ut som hvit regn, så raskt falt det, men da jeg tittet ut en gang til, for å få bekrefta det faktum at verden ikke er så interresant som jeg skal ha det til. Det så ikke ut som om snøen bled kasta ned fra himmelen. Bare at snøfnuggene dalt i et litt hurtig temp ned fra himmelen en vanlig. De så fortsatt ut som minifalsjermer, ikke styrtende bombefly, men de daler stille og rolig ned diagonalt. Så hvis jeg vil kan jeg snu hodet veldig fort frem og tilbake og det vill se ut styrtende bombefly, eventuelt bare minipapirfly.

Vi skriver i dag skjønner du. Helt frem til Klokka fire. Så hvis jeg ikke vill være mos eller bare veldig irriterende skriver jeg til deg nå. Siden jeg har store problemer med å sitte stille når noen sier at jeg skal sitt stille. Problemet går andre veien også, jeg sitter gjerne stille hvis noen vill ha meg ut.Så Det skall ikke være lett som sikkert fantomet, Bjørneboe eller Karl Marx eller annet geni en gang i tida sa det.

Jada, jeg skall være stille! Nå snør det bare litte granne så jeg kan ikke titte ut av vinduet for å se flyen styrte i bakken hvis jeg snur hodet veldig fort. Egnetlig er det greit, for jeg har bretta et eget papirfly av MinID lappen jeg fikk av en lærer. Jeg har ikke fått innkalding til sesjon, det er litt rart siden jeg aldri i hele mitt liv har gjort noe galt. "Er du større en deg selv kanskje?"

Nytt år og brutte nyttårsforsetter, som ikke var blit nyttårsforsetter engang

Mine damer og herrer, jenter og gutter, ung eller gammel, trofaste og ikke trofaste lesere. Det er en ting jeg må fortelle derer. Derer fortjener det veldig. Jeg skal starte et nytt og bedre liv, men som den mønster eleven jeg er, starter jeg med mitt nye og bedre liv etter andre termin, et slags nytt-terminforsett. Grunnen til detter er ikke det at jeg prøver å være original eller annerledes, (fordi jeg har skjøvet fristen frem) men fordi "Komme tidsnok på skole" skulle være, men jeg kom forseint allerede første dagen. Så da måtte jeg jo flytte datoen, slik at folk ikke skal kunne kalde meg en uhelbredelig tidstyv, men bare eventuelt tidstyv. Uansett, jeg skal forandre meg, på en dag skal jeg bli et nytt og bedre menneske.

Min fine liste over hva jeg skal gjøre for å bli et nytt og bedre menneske. (nei, jeg kommer ikke til å gå i kirke på julaften, selv om det sikkert er mange hyggelige mennesker der).

1. Jeg skal komme tidsnok på skolen.
1. Jeg skal generelt jobbe mer med skolen.
3. Jeg skal lese tre tyske bøker før sommeren.
2. Jeg skal spise sunn mat til sunn tid.
4. Jeg skal være mer aktiv i SU.
5. Jeg skal være mer aktiv med hest.
6. Jeg skal gjøre ferdig ting.
7. Jeg skal slutte å stikke av fra forpliktelser, jeg skal tvert i mot oppsøke dem.
8. Blogge mer.
9. lese korektur.

Ja, målen er altfor høye, og jeg kommer til å spise masse is.

(årets første innlegg, da må du regne med skrivefeil)