Påskelammet

Det er påske nå,
så fuglen synger,

nå skal folk stå på ski,
fordi,
sola skinner.

Menn skal død,
for vi skal se krim det er hellige timer nå.
basert på sanne historier, går vi i fjellet og er ganske nære.
Hvorfor er vi så fasinert av døden?

Det er påske nå
fuglene synger nå
- ski på, marsj.

Når du fjerner sola, månen og havet.

En vindfull dag er som vakker poesi. Vinder trekker med seg trærne i en vill dans og plutselig står du der med en liten kvist eller kongle i håret. Den er en av treets mange paljetter, som faller av i de store vendingen vinden tar. Du går stille bortover stien, med hode vent mot vinde, slik at håret ikke skal flagre fremover i ansikter. Takker nei til en dans med vinden og går i mot, men du merker hvilken glede vinden tar med seg. Derfor smiler du til vinden, trærne og sola og tenker på sist gang det blåste så mye. Sist gang ting var så vakker, så perfekt.

Stopp, har du ikke hørt dette et sted før? Et annet sted? Veldig likt i alle fall, noe om den ville, men desto vakrere naturen? Greit, dette mangler fullstendig originalitet og perspektiv. Dette er selve symbolet på mangel på kunnskap om tiden du, jeg og vi lever i. Nå skal det være original, reflektert, helst over livet og menneskene. Et fortapt verdensbildet og mange spørsmålstegn. Hvor skal vi hen nå! Skal det runge gjennom alle menneskers hjerter, mens vi prøver og late som om verdens urettferdighet ikke går inn på oss lenger. Fordi vi har sett det så mange ganger før. Vi griner ikke av TV bildene lenger og kan ikke huske at vi noen sinne har gjort det heller. Hvordan skal vi kunne kjenne oss igjen i vindens vakre brus og naive, bare ben. Kunnskaper, kunnskaper om tiden vi lever i mangler vi alle sammen. Er det du eller jeg som sliter nå? Vi sliter alle sammen, vi burde endre definisjoner ser skogen grønnere. Spiller det egentlig noen rolle om jeg er original? For hva er det som er vakkert her i verden? Det original, det siste?

Gråt, redsel og tårer, men du er vakrere en noen andre jeg har møtt. Og de kaller det hele uoriginalt? Hvis dette er uoriginalt, denne strømmen, dette live, denne vinde, da er hele verden uoriginale. For selv om dette til slutt, skulle være uoriginalt, selv det vandre tusenvis av likheter rundt om i verden,er det ikke fortsatt vakkert? Eller har du sett det for mange ganger til å forstå verdien av et hav. Overveldene, vilt og vakkert. Skal vi bare stoppe nå? Fordi du har hørt en ting så mange ganger? Hva blir igjen da? Når du fjerne sola, månen og havet?

Den trykkende følelsen av å kaste tiden bort

Den trykkende følelsen av å kaste tiden bort
flyr ikke ut gjennom ruten med det første.
med et raseri
eller ikke raseri
snikende
snor og endrer er det fremme nå?

Raseriet knuser alt inni meg
hvileløs uro flyr forbi
helt stille
tar besluttinger i et rasende tempo
en usanselige strøm
er det fremme nå?

(bildet)

Kronblader som faller samtidig

En panna cotta står der rett foran oss alle, spiseklar

i et kjøleskap en håndsrekning unna

Hvem er vi nå? spør sosiologen skremt

Hvor kommer vi nå fra nå?

Det er unaturlig å drikke panna cotta fra flaske

det er unaturlig å spise spiseklart fra kartong

og legge alt i mikrobølge ovn

Hvem er nå disse drømmedyrkende i terapiromme?

-Det autentiske menneske

En åndelige travelheten så uvanlig sterk

Du kan ikke lenger se at

å helbrede over telefon er sunt

og gir naturlig pleie

som å klype seg i armen og oppdage at man ikke sover

som å klype seg i armen og fortsatt lure på om man sover

Jeg klyper meg i armen og tror at jeg sover

stille.

fuglene

Flyen fare over himmelen og gir fra seg høye vin
nede på baken står menneskene,
glade, fulle av håp
løfter de våpnene
en gledesalutt mot himmelen

På bakken feirer de med høye rop
himmelen svarer med dype drønn
krigen er snart forbi
nå har de endelig kommet
en seiersalutt fra himmelen

men flyen farer over himmelen og gir fra seg høye vin
ned mot bakken faller det bomber
med seieren er kommet for å treffe
våpnene faller til jorden
og saluttene stilner brått


illustrasjon: Alfred Hitchcock's "The Birds."

Frihet og store maskiner

Jeg sitter i andreetasjen på biblioteket. Ved siden av meg står en skrivere/skanneren/kopimaskinen jeg vet ikke helt hva det er. Uansett en stor grå kasse av en overdimensjonert maskin. Kombinert, fantastisk, men hvorfor så diger? Har skriver-/skanner-/kopimaskin-designerne adoptert den samme fascinasjonen for overdimensjonerte og upraktiske dingser, slik som kameradesignerne og Iphone? Litt så alternativt, når resten av verden forsøker å lage elektriske ting mindre og letter og bære med seg. Jeg ser for meg at styre i kombimaskinklubben sitter på møterommet sitt og spør hverandre om de nyeste trendene på kombimaskin fronten. De kaller inn en ekspert på kombimaskintrender som sier noe sånt som - fortiden jobber man for mindre og letter maskiner for å gjøre folks hverdag mer praktisk. Slik kan vi utvide markedet til unge travle studenter og familier med liten plass. Ledelsen ser på hverandre og nikker, men så utbryter en, -men hvis det er studenter og familier med relativt svak kjøpekraft som kjøper de små maskinene, hva kan vi da ha for de med høy kjøpekraft og masse plass? Hvor på eksperten svare at det må selvfølgelig være det motsatt. Altså en overdimensjonert grå maskin, med en sjarmerende durelyd og selvfølgelig med den lille blå skjermen. Slik får brukeren retrofølelsen, mens han/hun samtidig vet at utstyret er topp moderne. Grunnen til at maskinen må være så gigantisk er at man skal ha plass til alle små detaljene som ikke finnes på en tilsvarende mindre maskin. En støyende maskin, så vet man at den virkelig jobber hardt.


Bildene er fra filmen et øyeblikk frihet
som har denne fantastiske scene hvor de
fanger en svane.

status presens

Jeg har ingen drømmer lengre.

Om natten teker jeg ingen ting

Det kom en gang en skikkelse inn i min sjel

Nå er den borte, forsvunnet, vekk?

Og tiden går bare med til å lete og lete.

Jeg har ingen sjel lengre

og bare drømmeløse netter

Jeg våknet en gang av mitt eget skrik

Siden har jeg aldri skreket mere

bare lett og lett

Det må ha hvert den natten jeg miste det

for siden den gang har jeg aldri drømt mere

Det stakk så fryktelig et sted i kroppen

Jeg har dratt fingrene over et piano

men selv da bare leter jeg

Og finner ingen ting mere

selv om jeg har sett over alt

en gang hadde jeg mye der

men alt er forsvunnet

Det er tomt

har jeg allerede gitt opp?

Jeg vet jeg kan finne det

Det er her et sted,

langt inne i meg

jeg kan ikke rope på det lengre,

så jeg skal ingen steder mer

jeg kan bare vent, drømmene kommer allikevel ikke tilbake

jeg skriker ikke lengre heller.

Nå har jeg ingen ting

ikke en sjel en gang

Alt er borte og jeg bare leter og leter

Det der hadde jeg på en måte ikke ventet av noen, ikke av deg en gang

Noen ganger sier folk de utroligste ting. Ting som får deg til å endre synet du hadde på denne personen. En person du kun har hatt et upersonlig, litt sånn hei på butikken forhold til. Personen du syntes det var ok å ta en prat med, men likevel ikke føler at klikker helt med deg. Men fra nå er dette forandret. Og det er ikke din feil. Du har ikke gjort denne personen noe vondt, ikke sagt et vondt ord til denne personen og når du har snakket om denne personen har du ikke vert sånn kjempe entusiastisk, men likevel funnet personens beste side. Hvis noen derimot har spurt om ditt forhold til denne personen har du fortalt om en av personenes dårlige egenskaper, for å så fortsette med å si at "men det er nok bare meg som har oppfattet han/henne feil. Jeg kjenner jo han/ henne ikke så god". Så nå, når denne personen presterte å si noe som gjør at du ikke klarte å si noe som helst annet en ja og nei den neste halvtimen. Du må til og med gå ut av rommet og være litt for deg selv en stund. Du tenker på hva i alle dager denne personen egentlig sa og hvorfor denne personen sa dette til deg. Nå, inne på do eller et annet sted, vet du det. Du vet at du aldri mer kan si, "jeg har nok oppfattet han/henne feil". For du hørte godt hva denne personen sa, selv om du ikke vill tro det du nettopp hørte.



bilde: blopp.no

Skuffen som har alt

Det finnes dager som du bare vill huske. Skrive ned på en lapp, legge i en skuff og vite akkurat hvor den skuffen befinner seg. Når du trekker ut skuffe husker du alt sammen igjen. Alt det fine, alt som minner deg på hvor bra alt egentlig er. Slik at når dagen ikke er så bra som det egentlig er, husker du like vell hvor bra ting egentlig er. Skulle ha vært, var. Jeg vet ikke om jeg har sagt det før, men jeg er redd for fremtiden. Redd for hvem jeg kommer til å bli og hva jeg velger vekk. Nå er det blitt kveld og det er mørkt og kaldt. i går snødde det, og selv om det er første april i dag, lyver jeg ikke. Ikke nå, ikke om noe så viktig.

Men jeg har faktisk forsøkt og lye i dag. - nå er du klar til fangsamtale? -i hva da? -Religion. Om hva da? Filosofi. osv. Utrolig nokk er det få som går på det. Jeg tro det har lite å gjøre med at vi hadde prøve uka før eller at jeg har et sviktende pokerfjes, faktisk tror jeg folk har begynt og se på kalenderen. Kanskje fikk de med seg når første april var da de så etter hvilke da de måtte stille klokka? Nå ser jeg lysene fra slalåmbakken i det fjerne. Det er et oransje lys, pleier mann og ha det i slalåmbakker? Jeg tro ikke jeg burde bry meg om hva slags lys de har i slalåmbakken. Ikke nå, når det uansett er vår.

Jeg likte dagen min i dag. Nå kan jeg endelig spille A og D på en gitar, takket være Cathrin og det er det ikke mange som kan skryte av at de kan. Forresten, det tror jeg at det er mange som kan.