Det er rart hvor liten jeg egentlig er, og hvor sjelden jeg tenker på det. Hvor liten verden egentlig er og hvor stort alt det andre er. Jeg kommer aldri, aldri til å forstå hvor liten jeg egentlig er. Det er jo forferdelig egentlig når man tenker på hvor lett det er å beskue sin egen navle fra innsiden og tro at man kjenner hele verden. Tro at jeg vet alt og tro at jeg vet nok. Nok til å velge, nok til å velge bort og kanskje nok til å le av dumheter. Og ikke minst oppdage dumheter, men tenker jeg så ofte over hva jeg egentlig ler av? Jeg tror jeg kjenner så mange, men gjør jeg egentlig det? Gjør jeg det? Jeg tror jeg møter så mange mennesker hver morgen, på trikken, på bussen og på T-banestasjoner, men gjør jeg det? Hver gang jeg reiser til et annet land, tror jeg at jeg forstår. Gjør jeg det? Etter en uke? Stryker jeg ikke bare så vidt forbi. Prikker jeg i det hele tatt i skummet på toppen og rører jeg i det hele tatt ved overflaten?
Jeg bruker timer hver dag, i prinsippet alle timen i døgnet, dag ut dag inn, enten jeg vill det eller ikke på å prøve å kjenne meg selv. Beskue min egen navle innen i fra, men klarer jeg det engang? Hver gang jeg tror jeg vet og det skrus på et lys og alt det der, oppdager jeg bare at det neste rommet ligger like mørkt foran meg. Timeløse vandringer tar meg lengre og lengre vekk. Dypere og dypere inn i det intetsigende mørke og der inne. Langt der inne drømmer jeg om at det skal stoppe. Drømmer jeg om at jeg skal stoppe. Jeg vill høre en stemme, dyp og myk som den klareste og reneste tuba som sier meg hvor jeg skal gå. Leder meg slik at jeg blir fri for all tvil, fri for all usikkerheten og endelig kan jeg leve, endelig full frihet og harmoni.
Hvis jeg nå hører den stemmen eller hvis jeg tror at det finnes en slik stemme? Skal jeg da lete etter en slik stemme? Og hvis jeg oppdager den, hvis jeg hører den, skal jeg lytte, kommer jeg til å lystre? Vill jeg, trass i all lykken den kan føre med seg, nekte å lystre? Nekte å adlyde lik en annen hund. En ulydig hund vill nekte og vill jeg si at jeg er fri? Si at jeg har det bra nok. Er lykkelig nok og har stoppet opp med å lete? Ennå jeg er en hvileløs vandrer i dypet av alt det jeg ikke kan se, ikke kan føle eller sanse. Vill jeg langt og innerst i dette dypet nekter å adlyde de minste vinkene? Hvorfor skal jeg da be om et tegn? Om et liv eller et håp? Er det et poeng å be om en drøm, be om et tegn, når alle ord faller døde mot jorden og visner. Visner og det som er igjen bare et tomt rom fylt med ingen ting.
Jeg søkte så i herdig, så lenge og så brutalt etter sannhet. Jeg skrellet av lag på lag på lag og jeg fikk ingen ting igjen. Det ble ingen ting igjen. Bare et tomt rom. Et stort tomt rom og vissheten om at jeg egentlig befinner meg utenfor tid og rom. Hvis jeg reiser langt nokk av sted vill jeg drive i en vektløs tilstand lik en astronaut. Det er rart hvor liten jeg er,
og hvor sjelden jeg tenker på det. Jeg er som en brautende nasjonalist, med redsel mot det store utlandet. Det er utrolig hvor mange utlendinger det er i verden sa nasjonalisten, så er det noe poeng i å dykke dypere ned? Er det noen poeng i å graven lenger ned? For hva venter jeg da å finne? Er jeg redd for å finne? For hvis alt er slik jeg tror det er. Hvis alt er slik jeg tror det er, vill jeg da finne? Vill jeg da vite? Det må da finnes noe mer enn sannhet og lengsel? Det må være noe der! Noe jeg ikke kan se! For samme hvor liten jeg egentlig er, er jeg alltid for stor, alltid for tom! Og pita med t på skrå blir aldri tolket eller forstått og natten kryper dypere inn unner vinduet. Det er rart så liten jeg er og hvor sjelden jeg tenker over det. Til vanlig summer biende stille og jeg blir liggende i fred, i fred for meg selv og verden rundt meg. Jeg beskuer min egen navle, uten særlig hell og finner kanskje en mening med det også, til vanlig, men ikke i kveld. For i kveld siger jeg ut av vinduet og blir vektløs, like en astronaut. Og jeg driver rundt i solsystemet, lik en astronaut og kanskje oppdager jeg hvor liten jeg egentlig er.
