Nå er jeg 18 år

Og akkurat som jeg nesten kom frem til i går, betyr ikke det derre med hvorvidt jeg befant meg i en slags skillelinje mellom 17 og 18, eller om jeg bare var 18 eller bare var 17 så veldig mye for meg akkurat nå. Sånsett er det greit å være 18 år. Nå har jeg fått et nytt perspektiv, en ny dømmekraft, kan man kalde det. Det andre jeg tenkte på derrimot, det med at man er slave av tiden, noe bestemt, noe som går frem, og setter oss, mennesken tilbake, synes jeg fremdeles er viktig. Selv om jeg har blidt en dag eldre. Det kan jo tenkes at det er fordi jeg har blit en dag eldre, at jeg mener at tiden er noe å ta tak i. Tenke over. For tiden går uansett og det er noe vi alle er eninge om. En person for eksempel, ser kanskje ikke en dag eldre ut, og det er han heller ikke, ikke enda, ikke før den dagen var i går. Da er han en dag eldre. Han kan til og med være to dager eldre, uten at vi vil merke så mye, ikke før dagene blir til måneder og måneden blir til år. Det er like vell få som edrer seg volsomt på en dag eller to, men når man setter sammen dagen etterhverandre, så kan man se en endring. En sammenheng. Et system. Også kalt aldrings prosses.

Jeg har hørt at folk sette pris på å bli eldre, helt til de en dag skulle ønske de satte mer pris på at de var yngre. Jeg er nok ikke et untakk. Jeg ser med nostalgi tilbake på den beskymringsløse tiden i barnehagen, men på en annen side, hadde jeg havnet der nå, hadde det kanskje ikke vært like fantastisk. Ikke slik jeg husker den tiden. Jeg tror jeg glorifisere barndommen. Lite, med rødsprenkte kinn og en parkdress som var umulig å bevege seg skikkelig i, men på en annen siden, jeg var aldri våt eller kald (hvis jeg skal stole på hukommelsen da).

Nå er jeg 18 år.

Snart 18. år

Nå begynner jeg å nærme meg 18 år. Da blir jeg myndig. I morgen. Det er ikke så lenge til. Skille. Skille mellom, voksen og barn. Myndig og ikke myndig. Et lite sekund. Eller mindre. For hvor lang tid tar det før visere har bestemt seg for å slå tolv, til den slår tolv. Jeg vet ikke jeg. For viss klokka setter seg langsiktige mål, og allerede begynner å tenke på tolv, når den er 12.01, da har jeg befunnet meg i dette skille ganske mange timer. Mange timer. Det har jeg ikke tenkt på før nå, og det er jo synd egentlig. For her kunne jeg tenkt på om jeg befant meg i en slags sluse. Slusen mellom myndig og ikke myndig. 17 år og 18 år. Jeg kunne ha kommet fram til at det egentlig ikke var så viktig, men det vet jeg ikke om jeg hadde kommet frem til. Det er jo ikke det jeg har tenkt at jeg skulle tenke over. Så da sitter jeg her nå, snart 18 år uvitende om klokka har hatt tolv som mål siden forrige gang den var tolv. Har jeg befunnet meg i en tillstand uten alder? Eller lever klokka i nuet, nyter det hvert sekund den tikker, eller setter den seg mål? Det vet ikke jeg, men kanskje det daler ned en hemmelig visdom ned i meg, sånn når klokka runder tolv? Kanskje jeg da finner ut at det ikke var så veldig viktig like vell?

Se hva jeg fant, en klokke med diktatorer på. Kanskje der er slik det er å være klokke. Opp og stå sier den til menneskene. Legg deg! Den er jo menneskene og dyrenes sjef, altså ikke klokka da, det er bare menneskene sin sjef, men tiden? Tenk så mye kunne vert anderledes, minuttene, ja brøkdeler av et sekund, kan bety alt, eller det behøver ikke bety noen ting. Det ville utviklet seg i samme rettning, uansett.

Hva er håpet?

Hva er håpet som du smykker
med all verdens vakre ord -
hvis du ikke med din gjerning
også viser at du tror?

Hva er all din frihetslengsel
om du aldri tør slå til?
Hva er skjønne, fromme ønsker
mot den harde trass: Jeg vil!

Hva er marsjen gjennom gata
under røde faners prakt -
om du ikke alt i morgen
bak ditt krav kan sette makt?

Hva er håpet? Hva er drømmen?
Hva er lengeslen mot vårt mål
om hver vilje ikke spennes
som en klinges blanke stål...

Arne Paasche Aasen

Selvrealisering

Et nytt liv

Jeg har tenkt en stund nå, og jeg lurer på om jeg skal begyne å male igjen. Ikke det at jeg har sluttet å male, men jeg malte et bilde i sommerferien, mange før sommerferien, men ingen, absolutt ingen bilder har jeg mat etter sommerferien. Jeg tror jeg skal sette meg et mål. Det målet skal være, foreløpig, å male to bilder i måneden.

Jeg skal begynne å legge ut bilder jeg har malt. Jeg skal prøve å selge dem. Tegninger også kanskje. Vi får se hva jeg gjør. Jeg er ikke akkurat en mester til å gjennomføre det jeg har bestemt meg for, men jeg skal forsøke, å bestemme meg for å gjøre det. Da skal jeg få gjort det.