Den første snøen

Det snør ute, det blåser, det er vått. Jeg hører det helt inn til biblioteket. Her jeg sitter. Regnet dundrer mot ruten. Vannet trakk inn i joggeskoene mine da jeg gikk til bussen, men det var et ledig sete der, nesten helt bakerst. Så det kom til å bli en bra dag. Da jeg gikk av bussen kjente jeg vinden rive i håret og snøregnet som traff jakken min. Det føltes som om verden og jeg var helt enige. Vinden blåste hardt og fikk meg til å pakke jakken tettere rundt meg. Fikk meg til å innse at jeg likte det, ja at jeg til og med har savnet det. Det å trekke jakka tett rundt meg og tenke at her går jeg. Vinden og jeg, naturen og jeg.

Da jeg kom inn på biblioteket fant jeg meg en egen pult. Inne i en sånn boks. Jeg tok frem tingene mine, blant annet tacolefsa jeg hadde gjort i stand for under en time siden, hjemme på kjøkkene. Jeg sa til meg selv: «Du er tøff du, barsk. Snart er du fult integrert nordlending. Du har faktisk likt dårlig vær.» Så hentet jeg med et glass vann. Slang beina på bordet. Tenkte at Kant bare må komme. Eksamen kan bare komme. Jeg har gått gjennom snøstorm i dag. Så tok jeg av skoene, slang beina på bordet og begynte å nynne på "her kommer vinteren".