Fremtiden - dager som skal komme

Dette innlegget er dedikert til Linn. Linn og røde stoler, stoler i et aditorium.

Jeg satt i auditoriet og hørte på et forederag i halvmørket. Foredraget handlet om universiteter i utlandet. I England. Vi kunne velge hvor vi ville gå og jeg gikk dit selv om jeg vet at engelsken min er slitsomt dårlig. Jeg har prøvd og holde den vedlike ved å lese engelske bøker, men føler at tiden ikke helt strekker til og at jeg heller burde konsentrer meg om skolen. Avslutte skolen. Lese bøkene slik at jeg kan lukke dem for siste gang. Det er det vi gjør nå. Avslutter, og pakker bort alt. Stabler tingen i ugjevne stabler, titter på klokka og venter. Venter på fremtiden, vitnemålet. Venter på at sommer skal komme, og på at tilgangen til skolens internett skal forsvinne. Slik at vi får en ny begynnelse. En overgang. En verdig avsluttning.

Jeg satt i auditoriet og hørte på foredraget i halvmørket. Det handlet om fremtide og det fikk meg til å se. Og jeg så. Jeg så en fremtid, og den kunne godt være min. Jeg ble fylt av en trang, et
ønsket om å se, kjenne og være. Jeg ønsket meg at dette kunne være en start. At sekken var pakket og hyllene ryddet. En del av meg hadde allered satt seg på et fly og reist. Den delen spaserte rudt i gangene på skolen og praten engelsk. Ikke uten aksent selvfølgelig, med det fløyt og jeg forstod. Jeg var i gang, jeg jobbet og jeg var fremme.

Jeg satt i adituriet og hørste på foredraget i halvmørket. Foredragsholderens ord og bilder strømmet ut og blandet seg med mine egene tanker. De ble tatt med akkurat som et tørt løv i en susende høstvind. En vind som pustet kunstig liv inn i et dødt blad. Og bladet fløy og følte seg levende. Mer levende en noen gang tidliger. Det hadde hengt der pent på stilken sin lenge nå og var klar til å dra. Slippe taket og fly av gårde. Og det dro av gårde, over havet og landet i en skolegård i England. Der var den endelig fremme.

Og jeg tenkte dette mens jeg satt i aditoiumet. Jeg var ikke lengre et tre men et blad. Jeg stod ikke plantet ved siden av en benk i skolegåreden, jeg hadde reist, jeg var borte og jeg hadde kommet frem. Jeg hadde blandet meg med vinden og bladet en stund. Langt vekk i en engelsk skolegård. Og det var der det hendet. Det som alltid hender. Kontakten ble med et rykk revet ut og alt forsvant. Jeg satt ikke lenger og følte England. Hjertet mitt hamret som besatt, og prøvde frebrisk og beholde dette vage. Denne drømmen. Jeg kunne værken fly eller se merer. Jeg satt i et aditorium og følte meg alene. Jeg var ikke lenger et flyktig løv, men et tre som har mistet sine siste blader.

Jeg satt ikke lenger i et audtorium da, vendepunktet glapp. Stolene sto igjenn bak meg. Klappet sammen. Røde. Tomme. Jeg hadde glemt bladet, som nå lå dødt på den andre siden av havet, på en benk i en skolegård i Englad. Jeg tenkte heller ikke på de skapene som snart skal ryddes for alle site gang. Lot bare tiden gå. Lurte på hva som skulle henden. Hva som skulle komme? En ny begynnelse? En overgan? En verdig avsluttning?