Julekalenderlyset som ikke fikk brenne ned før jul

Jeg har kjøpt meg et julekalender lys, men jeg får meg ikke til å tenne det på. Jeg har ikke begynt med julegaver, og har ikke bakt en eneste julekake før jul. Ikke at jeg pleier å bake julekaker i det hele tatt, eller handle julegaver før alle andre for lengst er ferdig og det er ikke sånn at jeg trodde jeg kom til å endre meg på det område. At den hadde kommet, som en slags bonus jeg ikke måtte jobbe for. Det er ergelig egentlig, at ting ikke bare kan komme av seg selv. At jeg ikke bare kan gjøre ting helt av meg selv. Hvorfor fikk jeg ikke et innfall, for eksempel for en uke siden. Situasjonen kunne foregå i Sandvika, Oslo eller Asker.

Reidun går nedover en gate. På hver side av gaten er det butikker, mange butikker. Reidun, går å tenker på et eller annet, det kan godt være noe viktig. Uansett, hva enn Reidun mått tenke akkuratt den dagen, som helts skulle vært for noen uker siden, er likegyldig akkurat nå, iallfall i denne sammenhengen. For i det Reidun går nedover gata, stopper hun opp. Det kan se ut som om hun vokner opp fra en slags transe. Det er lite sansynelig at Reidun faktisk skulle voke fra en transe, i og med at det er lite sansynelig at Reidun i det heletatt skulle falle i en eller anne slags transe. Unasett hva det var Reidun var oppslukt av ble det avløs, muligens brått avsluttet, i det Reidun plutselig begynte å tenke på noe helt annet. Reidun får en unaturlig lyst, nei ikke bare en unaturlig lyst, men en ustyrtelig trang til å gå inn i denne butikken. Inne i butikke får hun noe som kan være det nærmeste en openbaring Reidun har vært en åpenbaring i hele sitt 18 årige liv her på joda. Hun blir nærmest overveldet inne i butikke, hun forstår noe, noe hun aldri trodde hun skulle forstå. For langs hyllen i denne bytikke sitter det Julepresanger. Rader på rader med jule presanger. Reidun stikker hånden ned i lomma, og der ja, der finner hun penger. Penger nok til å kjøpe presanger til mamma, pappa, tanter, unkler, kusiner, fettere og venner. Reidun føler det vi allerede nå vet. Hun vil først om et par dager oppdage det vil allered vet, hun er blitt utsatt for at av julens mirakler. Reidun går fra hylle til hylle, plukker ned presanger frå hyllene. Hun betaler med pengen som bare var i lomma hennes. Forudret går hun ut av butikken og tilbake til bussholdeplassen. Uten å ha studet en eneste tabbel eller brydd seg med å se på klokka vet Reidun at hun akkurat kommer til å rekke bussen hun må ta for å komme seg hjem. Hun får rett. Hun rekker ikke engang å sette ned posene for å hvile rygg og armer, før bussen svinger inn på holdeplassen. Noen dager sener går Reidun i alle byens gater, men kan ikke finne den lille gaten igjenn. Bla. Bla. Bla. Osv. du vet hva som kommer nå uansett. Reidun møter en eller annen liten nisse, som forteller henne at gaten med butikken ble erstattet av et eller annet senter for flere år siden. Hun blir lett forvirret, for hun husker bestemt at hun gikk inn i butikken. Og hun har helt rett. Gavene ligger trygt plasert under juletreet når hun kommer hjem. Da forstår hun endelig, hun er blitt utsatt for en av julens mange mirakler.


Jeg må bare innse at dette ikke kommer til å hende med meg. Jeg må sansyneligvis bestemme meg på forhånd at jeg skal gå i butkker for å handle presanger. Det er ikke noe problem. Jeg har gjort det på den måte hvert år. Det er likevel noe som er anderledes i år. I år har jeg nemmelig kjøpt et julekalenderlys på Kiwi, men jeg har ikke fått tent det enda.

Jeg har en slags falsk følelse av at jeg endleig er ferdig.

Det har vært synn på meg nå de siste dagene. Jeg hadde fremføring av særemne på mandag og måtte jobbe med særemne i helgen. Dette kom i tilleg skapte behov. Du tror kanskje at man kan file ned på skapte behov, det vil si ting som å lese bøker, se filmer, youtube klipp og hva enn jeg måtte følefor å gjøre i helgene. Da kan du strengt tatt bare holde opp med å tror, for selv om mine behov er skapte og strengt tatt ikke nødvendige, så.... Ok da, der stoppet det opp. Du har rett og jeg har også rett, men det er fortsatt vedig synn på meg. Eller jeg har hatt en del å gjøre, som jeg helst skulle sett at var unødvendige. Jeg har for eksempel hatt skrivedag i dag. Hvem vill ha skrive dag? Du kanskje, men ikke jeg. Nå synes du kanskje at jeg klager for mye, men det er helt sant, det fryktelig synn på meg. Jeg er stiv i skuldren og har littegran vodt i hode, desuten er det kalt og vinter. Uansett, jeg skulle ikke sittet her å klagd hvis det ikke hadde vært for at jeg har fremføring på fredag. Om jehovas vitner. Viste dere at Jave er et annet navn på gud? Det viste ikke jeg. Hadde jeg vist det før hadde det sansyligvis ikke endret noen ting, men det vet jeg ikke noe om. Det er mye jeg ikke vet noe om. For ekseple vet jeg ikke noe om flymotorer, bortsett fra at de går på en spessiel bensin som kaldes flybensin. Jeg burde vist masse om flybensin, men det vet jeg ikke. På en anne side vet mer om kengeruer, selv om det kanskje hadde passet seg å vite mer om flybensin enn om kengeruer. Kanskje jeg skal lese meg opp på flybensin slik at jeg kan skikkelig masse om flybensin en gang i framtida? Det vet jeg ikke om jeg gidder. Det er mye jeg ikke vet om jeg gidder. For eksempel vet jeg ikke om jeg gidder å tenke på tannkrem etterpå, jeg vet ikke en gang om jeg husker at jeg tenkte på tankrem nå nettopp, men det gjorde jeg altså. Jeg tenker på solidox (skrives det sånn?) og jordan bildekk.
Jeg er ferdig med å klage akkurat nå, for nå tenker jeg at jeg skal skrive en liste over hva jeg skal gjøre etterpå, siden jeg allerede beggynte med det igår.

Nå er det kveld?

Nå er det kveld, men hadde det vært sommer nå, kunne jeg gått ned til stranda for å bade. Jeg kunne gått en tur med hunden min også, vist henne vannet. Kanskje hadde hun blit like glad i å svømme som meg? Kaskje kunne hun likt det enda bedre? Det skal man jo ikke være så sikker på, for jeg er veldig glad i å svømme. I allefall i ferskvann, og når det er sommer. Kanskje kan hunden like å svømme enda bedre enn jeg liker å svømme, bare fordi den er en hund, og jeg er et menneske. Hunder lever korter, tenker mindre og nyter mer. Eller, jeg vet ikke, jeg er jo strengt tatt ikke i stand til å vite hvordan hunder har det. Hvordan de føler seg, men jeg velger å la tvilen komme meg til gode denne gangen. Det er jo min blogg og min hund.

Nå skal små barn og Reidun legge seg.