Julekalenderlyset som ikke fikk brenne ned før jul

Jeg har kjøpt meg et julekalender lys, men jeg får meg ikke til å tenne det på. Jeg har ikke begynt med julegaver, og har ikke bakt en eneste julekake før jul. Ikke at jeg pleier å bake julekaker i det hele tatt, eller handle julegaver før alle andre for lengst er ferdig og det er ikke sånn at jeg trodde jeg kom til å endre meg på det område. At den hadde kommet, som en slags bonus jeg ikke måtte jobbe for. Det er ergelig egentlig, at ting ikke bare kan komme av seg selv. At jeg ikke bare kan gjøre ting helt av meg selv. Hvorfor fikk jeg ikke et innfall, for eksempel for en uke siden. Situasjonen kunne foregå i Sandvika, Oslo eller Asker.

Reidun går nedover en gate. På hver side av gaten er det butikker, mange butikker. Reidun, går å tenker på et eller annet, det kan godt være noe viktig. Uansett, hva enn Reidun mått tenke akkuratt den dagen, som helts skulle vært for noen uker siden, er likegyldig akkurat nå, iallfall i denne sammenhengen. For i det Reidun går nedover gata, stopper hun opp. Det kan se ut som om hun vokner opp fra en slags transe. Det er lite sansynelig at Reidun faktisk skulle voke fra en transe, i og med at det er lite sansynelig at Reidun i det heletatt skulle falle i en eller anne slags transe. Unasett hva det var Reidun var oppslukt av ble det avløs, muligens brått avsluttet, i det Reidun plutselig begynte å tenke på noe helt annet. Reidun får en unaturlig lyst, nei ikke bare en unaturlig lyst, men en ustyrtelig trang til å gå inn i denne butikken. Inne i butikke får hun noe som kan være det nærmeste en openbaring Reidun har vært en åpenbaring i hele sitt 18 årige liv her på joda. Hun blir nærmest overveldet inne i butikke, hun forstår noe, noe hun aldri trodde hun skulle forstå. For langs hyllen i denne bytikke sitter det Julepresanger. Rader på rader med jule presanger. Reidun stikker hånden ned i lomma, og der ja, der finner hun penger. Penger nok til å kjøpe presanger til mamma, pappa, tanter, unkler, kusiner, fettere og venner. Reidun føler det vi allerede nå vet. Hun vil først om et par dager oppdage det vil allered vet, hun er blitt utsatt for at av julens mirakler. Reidun går fra hylle til hylle, plukker ned presanger frå hyllene. Hun betaler med pengen som bare var i lomma hennes. Forudret går hun ut av butikken og tilbake til bussholdeplassen. Uten å ha studet en eneste tabbel eller brydd seg med å se på klokka vet Reidun at hun akkurat kommer til å rekke bussen hun må ta for å komme seg hjem. Hun får rett. Hun rekker ikke engang å sette ned posene for å hvile rygg og armer, før bussen svinger inn på holdeplassen. Noen dager sener går Reidun i alle byens gater, men kan ikke finne den lille gaten igjenn. Bla. Bla. Bla. Osv. du vet hva som kommer nå uansett. Reidun møter en eller annen liten nisse, som forteller henne at gaten med butikken ble erstattet av et eller annet senter for flere år siden. Hun blir lett forvirret, for hun husker bestemt at hun gikk inn i butikken. Og hun har helt rett. Gavene ligger trygt plasert under juletreet når hun kommer hjem. Da forstår hun endelig, hun er blitt utsatt for en av julens mange mirakler.


Jeg må bare innse at dette ikke kommer til å hende med meg. Jeg må sansyneligvis bestemme meg på forhånd at jeg skal gå i butkker for å handle presanger. Det er ikke noe problem. Jeg har gjort det på den måte hvert år. Det er likevel noe som er anderledes i år. I år har jeg nemmelig kjøpt et julekalenderlys på Kiwi, men jeg har ikke fått tent det enda.