Og akkurat som jeg nesten kom frem til i går, betyr ikke det derre med hvorvidt jeg befant meg i en slags skillelinje mellom 17 og 18, eller om jeg bare var 18 eller bare var 17 så veldig mye for meg akkurat nå. Sånsett er det greit å være 18 år. Nå har jeg fått et nytt perspektiv, en ny dømmekraft, kan man kalde det. Det andre jeg tenkte på derrimot, det med at man er slave av tiden, noe bestemt, noe som går frem, og setter oss, mennesken tilbake, synes jeg fremdeles er viktig. Selv om jeg har blidt en dag eldre. Det kan jo tenkes at det er fordi jeg har blit en dag eldre, at jeg mener at tiden er noe å ta tak i. Tenke over. For tiden går uansett og det er noe vi alle er eninge om. En person for eksempel, ser kanskje ikke en dag eldre ut, og det er han heller ikke, ikke enda, ikke før den dagen var i går. Da er han en dag eldre. Han kan til og med være to dager eldre, uten at vi vil merke så mye, ikke før dagene blir til måneder og måneden blir til år. Det er like vell få som edrer seg volsomt på en dag eller to, men når man setter sammen dagen etterhverandre, så kan man se en endring. En sammenheng. Et system. Også kalt aldrings prosses.
Jeg har hørt at folk sette pris på å bli eldre, helt til de en dag skulle ønske de satte mer pris på at de var yngre. Jeg er nok ikke et untakk. Jeg ser med nostalgi tilbake på den beskymringsløse tiden i barnehagen, men på en annen side, hadde jeg havnet der nå, hadde det kanskje ikke vært like fantastisk. Ikke slik jeg husker den tiden. Jeg tror jeg glorifisere barndommen. Lite, med rødsprenkte kinn og en parkdress som var umulig å bevege seg skikkelig i, men på en annen siden, jeg var aldri våt eller kald (hvis jeg skal stole på hukommelsen da).
Nå er jeg 18 år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar