Når du fjerner sola, månen og havet.

En vindfull dag er som vakker poesi. Vinder trekker med seg trærne i en vill dans og plutselig står du der med en liten kvist eller kongle i håret. Den er en av treets mange paljetter, som faller av i de store vendingen vinden tar. Du går stille bortover stien, med hode vent mot vinde, slik at håret ikke skal flagre fremover i ansikter. Takker nei til en dans med vinden og går i mot, men du merker hvilken glede vinden tar med seg. Derfor smiler du til vinden, trærne og sola og tenker på sist gang det blåste så mye. Sist gang ting var så vakker, så perfekt.

Stopp, har du ikke hørt dette et sted før? Et annet sted? Veldig likt i alle fall, noe om den ville, men desto vakrere naturen? Greit, dette mangler fullstendig originalitet og perspektiv. Dette er selve symbolet på mangel på kunnskap om tiden du, jeg og vi lever i. Nå skal det være original, reflektert, helst over livet og menneskene. Et fortapt verdensbildet og mange spørsmålstegn. Hvor skal vi hen nå! Skal det runge gjennom alle menneskers hjerter, mens vi prøver og late som om verdens urettferdighet ikke går inn på oss lenger. Fordi vi har sett det så mange ganger før. Vi griner ikke av TV bildene lenger og kan ikke huske at vi noen sinne har gjort det heller. Hvordan skal vi kunne kjenne oss igjen i vindens vakre brus og naive, bare ben. Kunnskaper, kunnskaper om tiden vi lever i mangler vi alle sammen. Er det du eller jeg som sliter nå? Vi sliter alle sammen, vi burde endre definisjoner ser skogen grønnere. Spiller det egentlig noen rolle om jeg er original? For hva er det som er vakkert her i verden? Det original, det siste?

Gråt, redsel og tårer, men du er vakrere en noen andre jeg har møtt. Og de kaller det hele uoriginalt? Hvis dette er uoriginalt, denne strømmen, dette live, denne vinde, da er hele verden uoriginale. For selv om dette til slutt, skulle være uoriginalt, selv det vandre tusenvis av likheter rundt om i verden,er det ikke fortsatt vakkert? Eller har du sett det for mange ganger til å forstå verdien av et hav. Overveldene, vilt og vakkert. Skal vi bare stoppe nå? Fordi du har hørt en ting så mange ganger? Hva blir igjen da? Når du fjerne sola, månen og havet?