Jeg leser til matteprøve nå. Angrer litt på å ha tatt personen bak utsagnet "Hvorfor gjøre noe i dag, når det kan gjøres i morgen " såpas alvorlig som jeg har gjort. Nå kan jeg bare angre meg grønn. Jeg vet jo at stillesitting inne på en stol er lurt, når det er ved et bord og det er matte man leser, men at jeg absolutt må gjøre det en dag sola skinner er bare min feil. Jeg hadde ikke sittet inne nå, mens sola skinner hvis jeg hadde lest litt mer når sola ikke skinte. Så nå sitter jeg her da. Blekt ansikt og legger med blålig skjer, forbanner min skjebne som ustrukturert idiot, mens jeg for alvor vurderer å overbevise en eller annen offiser om at jeg passer perfekt til militæret. Ikke fordi jeg har en spesielt stor trang til å iføre meg grønne klær, krype gjennom søla og bli kommandert av noen som helst til å gjøre noe som helst. Men alt i alt begynner jeg å se selv at slike drastiske tiltak kanskje hadde vært både sunt og nødvendig. Da hadde jeg kanskje skaffet meg et snev av orden og selvdisiplin, noe jeg ikke behøver særlig mengder med selvinnsikt for å finne ut av, sånn helt på egenhånd.
På en annen side blir jeg ikke utsatt for overdreven soling, noe som gir mindre sjanse for hudkreft og sommerferien kommer til å være ekstra-ekstra etterlengtet.
Kom sommerens sol og varme, kom frem bak de mørke skoger. Dine stråler danser så vakkert gjennom tretoppen en stille kveld. Gå aldri, aldri mer ned. Selv om dit skarpe lys er mang en gang har irritert meg, en tidlig morgen, en sen kveld. Selv om jeg har konstant følelse av at klokka aldri er mer en fem på ettermiddagen. Selv om strålene dine reflekteres i min lyse hud og gir den en rødlig farge som svir og alloveraflaska på hylla alltid er tom. Kom. kom! Eller, egentlig kan det bare bli 18. juni.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar