Jeg hadde tenkt å skriv om veien hjem i dag. Dra en skikkelig litterær start, med fuglekvitter, snø som fyker i alle retninger og hunder som løper. Vinden som blåser gjennom de vissende bladen på trærne og den røde nypa på nypebusken, men som kjent er det ikke akkurat sjefen over denne nettadressen den beste til å gjøre det hun hadde bestemt seg for å gjøre.
Jeg har en øm tå. Ømme tær får man ofte av ting som faller på tærne, eventuelt folk som tråkker på dem, eller den mer selvforskylte måten, nemmelig å bruke for trange sko. Man kan jo også være så uheldig å stuke tåa inn i en dørkant, fortauskant, trerot eller noe annet som et sadistisk svin har satt igjen, eventuelt tryllet fra, nå når vi snakker om deler av guds dyrebare skaperværk. Det jeg prøvde å si, før min fantasi som vanlig tokk altfor mye av plassen, slik at innlegen mine blir tunge, lange og kjedelig å lese, var at min fot er øm pga. årsak to. Selvpining i altfor trange sko. Et hvert klokt menneske vet jo at jeg ikke akkurat kan klandre kapitalistiske Olav Thon, fordi jeg ikke gidder å spørre mamma om hun kan bli med meg på storsenter for å betale et par nye sko for meg i en bygningen han eier. Nå har jeg heller aldri påstått at jeg er klok, for som geniene bak låta Hallelujah sier det: "Man måste va en idiot för att kalla sig klok", så Olav Thon, det er din skyld at jeg har vodt i peketåa/slikkepottåa, du veit den ved siden av storetåa. Jeg hadde gym i dag. Jeg har tre skorper på fingrene også, det er ikke like selvfors... unskyld like mye Thon sin feil som den øme tåa.
For de som ikke veit at Olav Thon ser ut som en av de gamle mennen som dukker opp på Norge rundt, du behøver ikke å søke opp navnet hans, den gamle mannen med rød lue er Olav Thon.
I dag skal jeg i stallen og ri på hesten til min mor.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar