En liten fugl

Eller rettere sagt, for ti minutter siden da jeg skulle åpne vinduet mitt, satt det en fugl der. Den satt der så kort, at den umulig kan vite at den fra og med akkurat nå heter Jesper. Jesper og de andre fuglevennene hans, fløy bort fra vinduet mitt i det jeg skulle åpne det for dem, og jeg måtte en gang for alle innse at jeg ikke er en troverdig Askepott.

Ellers har jeg et umåtelig stygt dynetrekk, alt for mye å gjøre og altfor lite tid til å dyrke meg selv (dyrke meg selv = gjøre hva jeg vill, som: skrive på bloggen, være i stallen, men ikke for lenge. Kjøre slik at jeg kan bli mer selvstendig og snart få lappen, tenke ut hva jeg ønsker meg til min 18 års dag). Uff av meg, nå ble jeg kvalmt navlebeskuende, men det henger antagelig igjen fra sommeren. Hvor tanke om at jeg i tillegg til de 7 timen jeg sover, skulle bruke minst 10 timer på meg selv regjerte. Men det er tross alt søndag, jeg skal i møte i sosialistisk Ungdom (som ikke har forstått dette med å holde hviledagen hellig, vi har tross alt fortsatt kristendom som statsreligion og noen fordeler må man jo kunne dra av det i hvertfall.) Sener skal jeg feire bursdagen til Tanta og fetteren min.

Hvor hellig er din hvile dag?

Jeg ønsker og avslutte meg et oppsummerende dikt, fordi jeg synes lyrikk er undervurdert, noe av det beste som har vært skrevet har vært lyrikk eller hatt lyriske trekk. Ta for eksempel Bjørneboe og ungdomens råskap, det er ingen som husker hva stykke som diktet sto i het, men vi (jeg) husker diktet.

En sein høst morgen
midt mellom juni og April
Nei
Nå fjaser jeg
Det var midten av oktober
Min måned sans sover
For der ute
rett utenfor min vesle rute
satt en liten fugl
Den banket på

Og jeg tenkte hva nå?
Den vill inn!
Nei
For jeg åpner
Fuglen banket ikke på
Min sans var rimelig grå
For der ute
rett utenfor min vesle rute
Satt det ingen fugl
Den hadde reist

Og jeg tenkte at nå
Kanskje banker den igjen på?
Men min sans var klar, ikke blå
For aldri mer der ute
rett utenfor min vesle rute
Satt den lille fugl
Den var vekk