Vi har alle noe fælt som vi ikke klare å holde for oss selv

Jeg har lest litt på gamle innlegg og funnet ut at det kunne vært værre. Det er egentlig ikke veldig gøy å bla tilbake å lese ting du engang var superfornøyd med, eller værtfall fornøyd nok med til å la noen andre få muligheten til å lese det. Av og til er det jo greit, men det er bare de gangene du klare å se hva du tenkte. Noen ganger blir man overrasket over hva man selv har skrevet. At det faktisk er noe du selv har produsert. Andre ganger blir man nesten flau og tenker at dette ikke var så bra som du husket. For noen ukersiden skrev jeg et essey. Jeg skal kanskje poste det her om det er like bra i morgen.

Noen ganger føler jeg meg skikkelig teit og dårlig. Da håper jeg at alle andre ikke er like falske og teite som meg. De dagen håper jeg folk kan like meg selv om jeg er slem. Bare stryke den teite dagen fra minne om meg. Jeg så på paradais Hotell i går. Jeg vet det er teit, men jeg tenkte jeg skulle se hvor teit det var. Det var skjedelig, men det var en setning som var vistom der. Visdommen kom fra Pernille. "Jeg var full, frekk og fæl." og "Sånn er ikke jeg". For har ikke du følt det sånn selv også. Jeg har det. Av og til føles det som om jeg fylles med et skrekkelig monster som bare kan slippe ut om jeg åpner munnen og slipper det ut. Det monsteret er det ikke alltid like lurt at kommer ut. Like vell lengter jeg så mye etter å slippe det fri.