Nå begynner jeg å nærme meg 18 år. Da blir jeg myndig. I morgen. Det er ikke så lenge til. Skille. Skille mellom, voksen og barn. Myndig og ikke myndig. Et lite sekund. Eller mindre. For hvor lang tid tar det før visere har bestemt seg for å slå tolv, til den slår tolv. Jeg vet ikke jeg. For viss klokka setter seg langsiktige mål, og allerede begynner å tenke på tolv, når den er 12.01, da har jeg befunnet meg i dette skille ganske mange timer. Mange timer. Det har jeg ikke tenkt på før nå, og det er jo synd egentlig. For her kunne jeg tenkt på om jeg befant meg i en slags sluse. Slusen mellom myndig og ikke myndig. 17 år og 18 år. Jeg kunne ha kommet fram til at det egentlig ikke var så viktig, men det vet jeg ikke om jeg hadde kommet frem til. Det er jo ikke det jeg har tenkt at jeg skulle tenke over. Så da sitter jeg her nå, snart 18 år uvitende om klokka har hatt tolv som mål siden forrige gang den var tolv. Har jeg befunnet meg i en tillstand uten alder? Eller lever klokka i nuet, nyter det hvert sekund den tikker, eller setter den seg mål? Det vet ikke jeg, men kanskje det daler ned en hemmelig visdom ned i meg, sånn når klokka runder tolv? Kanskje jeg da finner ut at det ikke var så veldig viktig like vell?
Se hva jeg fant, en klokke med diktatorer på. Kanskje der er slik det er å være klokke. Opp og stå sier den til menneskene. Legg deg! Den er jo menneskene og dyrenes sjef, altså ikke klokka da, det er bare menneskene sin sjef, men tiden? Tenk så mye kunne vert anderledes, minuttene, ja brøkdeler av et sekund, kan bety alt, eller det behøver ikke bety noen ting. Det ville utviklet seg i samme rettning, uansett.
Liker det du skriver om tiden. Det var på en måte veldig dype, men samtidig svevende og åpne tanker^^ Det var liksom som om mysteriet tid, og hvor mye vi tenker på dette, på en måte kom fram på en god måte^^ Det var artig å lese, og jeg håper tiden er på din side;)
SvarSlettFøler du deg mye klokere nå som du er myndig da ;)Hvisket natten åpenbaringer, og ga svar til det du har undret på?
Er rart med tid. Vi ønsker den skal gå saktere når vi har det godt, og fortere i motsatte sammenheng, men likevel går den like fort, og det er ingenting vi kan gjøre med den, annet enn å være slaver til den. Eller er vi egentlig det?
Hei, koselig at du har funnet frem hit.
SvarSlettJeg føler meg litt kloker, bitte litt;)
Tiden sr en vanskelig ting. Jeg for liksom aldri nok av den, og av og til skulle jeg ønske alt bare kunne stoppe, stoppe helt til jeg sier at det kan starte igjenn. Det føles litt sånn når man er syk, men bare helt til man er på beina igjenn og ser at man likevel har gått glip av en hel del.