en lite meldig fra det ukjente land.

Jeg har i den siste tiden skrevet halvferdige innlegg, unnskyld. Halvferdig og halvdårlige. Innlegg som ikke tåler dagens lys. Innlegg som ikke passer inn noen steder. Det ensomme innlegg. Det med at de ikke passer inn noen steder kan du ta med en klype kardemomme. Noen ganger begynner du på noe, noe som bare ligger der og du tenker at det ikke er så farlig, og det er det jo ikke egentlig. Likevel er det dumt at ting ligger halvferdig med uskrevende linjer som egentlig skulle briljere på denne flotte bloggen.

Så jeg lover dere, idag har jeg gjort det godt igjen (eller ikke).

Det var noe jeg tenkte på i sta. For, når du tenker på det. Er det ikke en del krav som stilles til deg. Du skal møte opp på skolen/jobben vær dag. Du skal gjøre det som er forventet (det er en klisje, men bare vent du), som lekser, en aktivitet på fritiden, gjerne to, slik at du ikke blir ensformig. Dette er er vell ikke så mye, men du skal jo se alt sammen. Konserter, filmer, lese bøker og være aktiv i politikken. Du skal jo som ung og om du ikke er radikal, hvertfall kunne snakke med en voksen om de fleste temaer slik at de må slette harddisken som lagrer tanken om at ungdom ikke bryr seg om annet en seg å sitt, slik at de kan herje fritt.

Men alt dette seriøse. Alt dette som skal fylle livet med mening og kunnskap, får jo en reaksjon som du må ta hensyn til. Noen ganger vill du bare, i stedet for å skrive en seriøs og reflektert tekst, vill du kanskje bare være. Være, uten å måtte konsentrere seg om å bli. Av og til vill jeg bare male bobler i alle regnbuens farger, eller i det minste tenke at jeg kunne ha villet det.